Ekstatisk!
(Foto: Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem)
Fem fantastiske entertainere utgjør det som jeg velger å kalle Norges feteste liveband, og sammen leverte de et show som grenser til det spektakulære. Dødens Dal har sett noe den aldri(?) vil få se igjen.
Skrevet av Inger Beate Vongraven Dyrstad
Det var duket for fest i Dødens Dal på lørdag. Et uvisst antall mennesker hadde tatt turen til Teltet, og jeg mistenker at alle tenkte det samme som meg da vi gikk ut..
Fy søren! For en konsert!
Vokalist Gunnhild Sundli har jobbet på Trøndelag Teater, Steinvikholmen og i diverse andre settinger med mer klassisk musikk, noe som også høres på stemmen. Den slepne og karakteristiske stemmen treffer deg ikke midt i ryggraden lenger, den treffer deg i hjerterota, og forplanter seg ut til både lilletå og nesetipp.
Magnus Børmark på gitar er en karakterstudie i seg selv. Han hopper, ligger, slenger, tramper, han elsker med både gitar og publikum, og man blir virkelig aldri lei av å se på denne fyren.
Gjermund Landrø på bass utgjør sammen med trommeslager Kenneth Kapstad et tight fundamentet i et band hvor rytmisk presisjon er alfa og omega. Landrø slo jaggu til med litt synging sjøl, noe som helt klart varmet et pikehjerte. Gi Robbie Williams ei fele, så har du en smådvask versjon av Sveinung Sundli. Mannen underholder med et jokerglis mange er han forunt, og hadde han vært Gud, ville han ikke sagt at det skulle bli lys. Han ville lagd rampelys.
En lang setliste krever en viss oppbygging, noe jeg savnet litt. Rett før ekstranumrene stagnerte det litt, og jeg tok meg sjøl i å gjespe litt på de seigeste partiene. Det som røska meg litt i sjela, er hvordan det virkelig tok av, når det først skjedde. Gunnhild Sundlis høye c sender meg rett i bakken, og så ligger man der, lamslått med frysninger, og like fort har man glemt at man gjespa rett før. Gåte slo til med innleide artister, noe som dro opp snittalderen på scenen litt. En skjeggete mann med flanellsskjorte på fele, mens ei vakker dame med bunad og krykke sto for introen på "Snåle mi jente". Et alldeles nydelig lysshow rammet inn det hele, aldri har scenen i Dødens Dal vært så trolsk.
Etter et nesten to timer langt sett, fylt med låter fra både "Jygri" og "Iselilja", var det mang en tåre som ble felt til avslutningslåten "Sjåaren". Gåte forheksa oss enda en gang, og jeg håper for guds skyld at de tar til vettet og finner sammen igjen, det går ikke an å la slike musikere spille på hver sin kant. De hører sammen. I Gåte.
Del på Facebook
