Fenomenalt vakkert
Antony Hegarty ble servert “cloudberries” på hotellet. Etter det engelske navnet å dømme kunne de godt ha vokst opp av parketten under gårsdagens himmelske konsert.
Det luktet stående applaus allerede fra første åndedrag under det som kommer til å stikke seg ut som et høydepunkt for de fremmøtte på konsert med det kunstneriske kooperativet Antony and the Johnsons og KORK. Man kunne kjenne teltdukene bøye seg innover idet publikum trakk pusten med Antony før første strofe. Resultatet ble en klokkeren start på sangen Rapture, med tilhørende umiddelbar jubel fra salen.
Det ble en overraskende intim konsert, i det i utgangspunktet lite intime kanvasmonsteret som er teltet i Dødens Dal. Det vanligvis minimalistiske lydbildet til Antony & The Johnsons fikk seg en real adrenalininnsprøytning med tilføyelsen av kringkastingsorkesteret. Dette gjorde at det ble nok av lyd å dele ut, og da musikken dro seg til ble det episk melankoli i hver krok av aurikkelen.
Selv om lydbildet var upåklakelig, er det også verdt å nevne lysshowet. Chris Levine og Emma Westerberg har gjort en bokstavelig talt strålende jobb med å tilføre konserten en ekstra dimensjon, og undertegnede så opptil flere som drømte seg bort i taket og den belyste tåken i rommet.
Det ble en svært personlig konsert, og inntullet i et multifarget sjal minnet Antony oss på viktigheten av å ta vare på både kvinner og krill. Hegarty har en egen evne til å gjengi låtene og gi av seg selv på en følelsesladet måte slik at man kommer svært tett på artisten.
Etter ensemblet avsluttet det hele med den nærmest obligatoriske «Hope there's someone» var det flere som måtte bli sittende igjen på stolen uten å tørke tårene. Nok et bevis på den euforiske stemningen gjorde seg til kjenne da undertegnedes bil ble pårygget ved parkeringsplassen og det hele bare munnet ut i lykkeønskninger og en fortsatt fin kveld.
Ved neste himmelske anledning er det likevel lov å håpe på at de som velger å prate under slike konserter ikke slipper inn porten.
