Dette er en gammel nyhetssak, fra UKA-09.
Melankoli i høstmørket
Fionn Regan – The End Of History
Fionn Regan ga i 2006 ut The End Of History, et glitrende folkalbum som skifter mellom utallige sinnstemninger og er svært variert. Regan plukker frenetisk på gitarstrengene og leverte et album som føles originalt og unikt. Til tross for at gutten ble nominert til Mercuryprisen i England klarte de fleste fremdeles å ignorere han, men for alle som liker denne typen musikk er The End Of History en must -have.
www.myspace.com/fionnregan
The Tallest Man On Earth – Shallow Graves
Jeg legger ikke skjul på at jeg er glad i dylanskinspirerte gitarplukkere. Svensken fra Dalarna med den nasale stemmen som skriker ut ”I wøøøøønt be fooound” har virkelig satt sine spor. Det er få som suksessfullt går i sporene på tradisjonell amerikansk låtskrivning og gjør det bra. På sett og vis kan man si at Tallest Man On Earth tar opp trådene til Woody Guthrie og tidlig Bob Dylan.
www.myspace.com/thetallestmanonearth
Anais Mitchell – The Brightness
Anais Mitchell har en litt annen tilnærming til folken enn de to førstnevnte, men likevel låter det aldeles strålende. Fokuset settes på stemmen til Anais, som med mange nivåer og stor variasjonsbredde, kan minne litt om Joanna Newsom. Musikken ellers er svært melodiøs og melankolsk, med gitarer, piano og strykere som akkompemant til den allerede omtalte stemmen. Av de tre nevnte er det nok dette albumet som krever mest. Det tok noen gjennomlytninger før jeg var like dedikert som kameraten som anbefalte det for meg.
www.myspace.com/anaismitchell
–Torstein
