It's all gone tomorrow
Jeg så det siste året av livet mitt passere i revy med den siste storsalsølen i den ene hånden og det slitne kameraet i den andre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, gjøre med eller skrive om at UKA nå faktisk er ferdig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med UKEbloggen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Montée avsluttet i hvert fall festivalen på verdig vis. Selv avsluttet jeg den omtrent slik jeg hadde forestilt meg at jeg skulle: snufsende over broen, subbende i våte høstblader med Samfundet sakte forsvinnende i morgentåken bak meg. I dag har jeg klamret meg fast til UKEgenseren min for harde livet, og jeg har tenkt til å klamre meg fast til bloggen helt til jeg er klar for å gi slipp og finner ut av hvem jeg er uten evighetsoblat og fotopass.. Forhåpentligvis har jeg det klart for meg innen ballet. Forhåpentligvis.
Lørdagskveld i Dødens Dal..
Jeg trengte en lørdagskveld i Dødens Dal med Eia, Tufte Johansen og Antonsen med overraskelsesbesøk av DJ Dan og Thomas Dybdahl i går. Jeg kunne forsåvidt trengt det i dag også, for det begynner sakte å demre for meg at det er UKAs aller siste dag. Jeg er jo ikke ferdig med å stå foran tusenvis i Dødens Dal og jakte på bilder av dem på scenen! Jeg er ikke ferdig med å drikke øl av barteglass og løpe mellom strippeshow, jazzkonserter, redaksjonskontoret og presseinngangen i Dødens Dal. Jeg er ikke ferdig med UKA! Det er nå vi stiller klokken én time tilbake og samtidig hopper et halvt år tilbake i tid, sant? Håper virkelig det.. Hjelp.
- Mår du så himla dårligt som du låter?
Det må være noe sånt som et halvt år siden jeg skrev UKAs første slippsak. Melissa Horn. I går stod hun på scenen foran en virkelig stappfull, helt stille, beundrende Storsal. Det var ganske spesielt - annerledes enn alt annet jeg har vært med på under festivalen. Jeg måtte distansere meg litt fra det hele, for publikum rundt meg gråt og holdt rundt hverandre mens jeg litt tirsdagssliten med kameraet i hånden prøvde å holde masken blant alle tårene. Det var ingen oppløftende konsertopplevelse, og det var nok derfor jeg følte trangen til å skvulpe øl og skrike litt med Fucked Up etterpå. Storsalen ble et helt annet sted, men det var fint. Merkelig, stille, fint og vondt på samme tid. På Melissas helt egne måte.
This fear's got a hold on me
Jeg begynner å bli alvorlig bekymret for hva jeg skal gjøre etter UKA. Det er fem dager igjen og jeg har akkurat blitt frisk nok til å bevege meg utendørs uten å ende opp i en grøftekant eller over pillebrettet og et glass vann for å overleve. Den siste mandagen i UKA bar ganske tydelige mandagstegn (til en mandag i UKA å være..), men det var i hvert fall ikke White Lies sin skyld at jeg ikke hang over første rad i Storsalen. For White Lies slukket tørsten etter rock mens jeg bare trengte én øl og en time med dem på scenen for å slukke min. Det spørs om det ikke blir et par til i dag.
Give me everything tonight
Det er søndag og jeg har hatt min første nattesøvn uten feber på en hel uke. Jeg unner ingen å ligge en hel uke syk under festivalen, men på torsdag måtte jeg samle meg og gå ut en tur, for det var på ingen måte aktuelt å gå glipp av Guetta. Jeg stod og svaiet til den nesten to og en halv time lange hitparaden mens jeg noterte på journalistblokken i mørket. Notatene gikk for det meste i "jeg er svimmel", "glowsticks...", "ROBOTER!!!"... Jeg måtte gi tapt før det offisielle nachet startet, men tilbragte halve natten på journalistkontoret hvor jeg klokken halv fire publiserte saken og gikk hjem til nok en natt med forstyrrende feberdrømmer. Det var verdt det, for Guetta ble kongen av UKA på torsdag.
Kaizers og krisestemning
Jeg rakk akkurat å se Kaizers målbinde Storsalen før jeg våknet morgenen etter med influensa, ørebetennelse, halsbetennelse, hodepine, feber, tett nese og alle barteglassene fra natten surrende i hodet. Jeg har ikke reist meg fra sengen siden tirsdag, og i natt møtte jeg Guetta på vei til kjøkkenet for påfylling av paracet. Det kan ha vært en feberdrøm. Eller bare angsten for å ikke få med meg UKAs høydepunkt fordi noen tydeligvis mener jeg fortjener å ligge som en slaktet hamster i mørket mens alle andre opplever magien i Dødens Dal. Det er veldig lite som er magisk over tilstanden min for øyeblikket, men jeg skal prøve å stå opp snart. Guetta, afterparty og nattevakt. Dette blir et spennende prosjekt.
Gi meg en klem og putt litt paracet i meg om du ser meg subbende rundt i kveld.
D-O-double-G
G-helg hadde tre helt forskjellige betydninger i går. Kvelden begynte langt inne i klesskapet på jakt etter nok et gallaantrekk. Galla-helg med dømmende, strenge vaktblikk på vei inn i huset. Det tok derimot ikke veldig lang tid før alle de gallakledde forsvant i mengden av hvite tights og sjanglende stiletthæler på parketten i Dødens Dal. For der betød G-helg gangsterhelg med musefletter, bling og rumperisting på scenen. Men etter en rastløs time med venting og en time i en verden jeg ikke helt hører hjemme i, fant jeg endelig ut G-helgens egentlige betydning...
Huset var fullt - fullt av gråhårede veteraner og funkeforeldre med en tapt ungdomstid i bunnen av en lunken flaskeøl. Jeg følte meg mildt sagt like komfortabel på hyblene med foreldrene mine sine kolleger som jeg gjorde med Snoop og hans gangstervenner to meter fra meg i fotopiten. Så jeg tok kvelden lenge før den eldre garde i det hele tatt vurderte det. Det var litt for gøy og litt for fremmed på samme tid.
Takk for opplevelsen, Snoop, men det der var både første og siste fotopit i gallaantrekk og høye hæler.
And it hurts with every heartbeat
Robyn. Jeg trenger vel egentlig ikke skrive noe særlig mer enn det, gjør jeg? Fotomessig har jeg et elsk/hat-forhold til henne, men jeg har med tiden lært meg sceneshowet hennes og hva som må til for å få minst to-tre brukbare bilder av til sammen flere hundre. Det var tredje gang jeg så henne på tirsdag, og alt var på sekundet likt som sist. Men selv om hun mumser banan på samme måte og har på seg de samme klærne hver gang, blir jeg like imponert. Hver gang. Det er klisjé nok så magisk jeg kan få det å stå blant tusenvis og føle "and it hurts with every heartbeat" røske tak i hjertet helt til scenen blir mørk og lykketrollet forsvinner backstage. Jeg blir aldri lei av henne.
I left the world I was running
Crystal Fighters ristet liv i en overraskende lite sliten Storsal på søndag. Jeg tror egentlig ikke jeg har lov til å skrive om det jeg egentlig vil skrive om fra konserten og den påfølgende natten, så jeg skal ikke gjøre det. Selve konsert"anmeldelsen" skal journalistkollegaen min få ta seg av. Jeg har ladet kameraet for nok en helaften, denne gangen med Robyn, John Olav og gjengen hans. Har ikke sett dem siden Hove, så det blir et gledelig gjensyn. Jeg er så inderlig takknemmelig for å ha høstferie nå.
Vinneren er..
Jeg har kåret en vinner av Snoop-konkurransen. Av i alt et par titalls innsendte svar, var det skuffende få av dere som faktisk har fulgt nøye nok med på livet mitt de siste dagene. Jeg satt faktisk igjen med bare en liten håndfull aktuelle vinnere, selv om et par av dere virkelig skrudde på sjarmen. Mest sannsynlig for å veie opp for svarene deres. Så jeg endte opp med en loddtrekning mellom de som hadde riktig svar, og opp av hatten trakk jeg.. Elisabeth Idland!
Du har fått mail og kan hente billettene dine så fort som mulig i billettbrakken bak Samfundet. Resten av dere burde lese gjennom blogginnleggene én gang til og angre på at dere ikke tok konkurransen nok på alvor. Uansett, takk for en full innboks og fine Snoop-inspirerte bilder av dere selv. Til alle andre..
Vi sees på Snoop den 15.
The leaves are falling
Jeg putter hendene i lommene og følger fullmånen mot Dødens Dal for festivalens første headlinerkonsert. Jeg vasser i slitne høstblader på den våte asfalten og går innhyllet i en tåke av frostrøyk og hjertevarmende UKEfølelse. Festningen har blitt et eneste stort UKEflagg. Lyskasterne fra Samfundet saumfarer den endeløse, stjerneklare himmelen. Skytteltrafikken av busser har vaiende, røde flagg i front. Tyholttårnet er lysende rødt. Over inngangen på Samfundet stråler IMITI. Hovedbygget er blodrødt mot kullsvart nattehimmel. Jeg ankommer Dødens Dal samtidig som Antony Hegarty og får igjen varmen fra teltpublikumet i det Kringkastningsorkesteret går på scenen.
"I've watched them falling. Falling softly to the ground. Like the leaves. The leaves are falling down in silence to the ground". Åpningslåten "Rapture" satte standarden for det som viste seg å bli alt jeg ikke helt hadde forventet. Jeg gikk hjemmefra uten helt å vite hva jeg gikk til, men ble servert en merkelig, mystisk og på alle mulige måter magisk konsertopplevelse akkompagnert av trommende regn på det majestetiske teltet og et lysshow jeg med hånden på hjertet aldri har sett maken til. Det skal godt gjøres med de snart to hundre forskjellige konsertene jeg har bak meg.
Den mørkhårede, kjolekledde mannen gjorde fotojobben komplisert med alle mulige fotorestriksjoner og regler. Og jeg som trodde Brandon Flowers var konsertdiva.. Min stakkars 50mm jobbet hardt for å i det hele tatt nå over hodene på dem foran meg, og vi fikk bare to sanger på å kjempe oss frem til noe brukbart bildematriale. Heldigvis for Antony veide den følgende halvannen timen opp for de dårlige bildene. Månen hang lavt over teltet da jeg snudde ryggen til og lot høstkvelden ta meg hjem.
Hvis dette er resultatet av en konsert uten store personlige forventninger, så...
(Har du fulgt med, skal du nå ha svarene på alle spørsmålene i Snoop-konkurransen. Send svarene til blogg@uka.no innen kl. 12:00 søndag formiddag. To billetter kan bli dine. Ti timer fra.. nå!).
Begynnelsen på noe stort
Vi er tre dager inn i UKA, og jeg har allerede så mye å fortelle om at jeg ikke tror jeg rekker det før jeg skal ut og oppleve enda mer. Jeg løper bare rundt med en øl i den ene hånden og journalistpasset i den andre. Selv om jeg er travel og for mange kanskje et ansikt utad for UKA, føler jeg det er viktig å beholde beina godt plantet på jorden og huske på hva som faktisk ligger bak all suksessen. Derfor ser jeg meg nødt til å oppsummere hva jeg har gjort i korte trekk før jeg forsvinner ut igjen: promenadekonsert og åpning, åpning av Klubben, hybelsafari, lørdagsrådet, art battle, nattevakt på Alt-er-sex (knaskende på seige pølser og hengende over tre nettsaker til klokken syv om morgenen), galla på urpremieren av revyen med følgende mingling og champagne, Pirum-konsert, en kort natts søvn, redaksjonsmøte og nå en kvalitetsmiddag før jeg skal møte Antony, the Johnsons og KORK i teltet.
Det er nesten verdt å betale førti tusen kroner i semesteret for å ha høstferie nå.
I min tid..
Jeg har egentlig ikke så veldig mange ord å ta av i dag. Jeg ankom promenadekonserten i Dødens Dal fashionably late, storøyd og stolt. Jeg måtte holde meg fast i stolen for ikke å bli blown away av magien på scenen. Jeg har aldri hatt så mye gåsehud i hele mitt liv. Jeg har aldri sett så mange tårevåte UKEfunker. Jeg vet ikke hva som var best i går. Om det var å få oppleve hele barndommen min på nytt sammen med gallakledde venner, se Tore erklære UKA-11 for åpnet, å oppleve en overlegen nyttårsaften i oktober utenfor Samfundet eller la huset og UKA omfavne meg og dra meg med inn i natten til jeg sovnet smilende og utslitt. Blåmerkene mine staver UKA over halve meg. Jeg har bare så vidt rukket å dusje all champagnen ut av håret, og jeg er allerede på vei tilbake for å se UKEnavnet lyse majestetisk over meg mens jeg går inn i festivalens første nattevakt med redaksjonen. UKA har redefinert magi.
UKA-11. IMITI. Herregud, nå skjer det.
Vinn billetter til Snoop Dogg!
Vi drukner i etterspørsler og masing etter billetter. For det meste er jo selvfølgelig helt utsolgt. Men jeg har naturligvis sørget for å holde av et par billetter til en av festivalens mest populære arrangementer, og har allerede titalls ubesvarte anrop fra desperate venner som tror de får fordeler av å være venn med selveste UKEbloggeren (noe som for så vidt er en fordel i seg selv…). Det får de ikke.
Det er det bare bloggleserne mine som får.
Det er så enkelt som det kan bli, nesten. Førstkommende søndag (9. oktober) kårer jeg en vinner som får to billetter til konserten med Snoop Dogg i teltet. Følgende tre spørsmål må besvares for at du skal få være med i trekningen av premien som kommer til å skape enda villere tilstander i bloggverdenen min. Spørsmålene er som følger:
1. Hva heter kontoret redaksjonen holder til på?
2. Hva er UKEnavnet og hvordan foregikk lanseringen?
3. Hvilken låt åpnet Anthony & The Johnsons med på lørdag?
Svarene vil frem til søndag dukke opp i forskjellige blogginnlegg her på UKEbloggen. Følg med og send svarene til blogg@uka.no innen kl. 12:00 søndag formiddag. Føler du deg usikker på svarene dine? Send med et bilde av deg selv i beste Snoop-stil for å sjarmere deg til en vinnermulighet. Gjør en innsats for å få de siste tilgjengelige billettene personlig levert av UKEbloggeren selv.
(For å høyne vinnersjansene dine kan det være lurt å følge meg på twitter også..).
Glossy magazines
Ti tusen deilige eksemplarer av UKEmagasinet ankom Samfundet i en lastebil på mandag formiddag.
Inn i varmen fra den mørke høstdagen tok vi imot trykksaken både redaksjonen og grafikken har gledet seg aller mest til. Trykksaken vi har æren av å ha skapt. Helt selv. For første gang har UKA et journalistisk tilfredsstillende magasin, ikke bare krøllete reklamelefser (no offense). Resultatene fra den veldig våte fotoshooten i Nidelven med UKEstyret er der, bildene fra dagen jeg fotfulgte Tore er der. Det er hundre sider ren UKEmagi som jeg stolt og kanskje litt overlegent deler ut til alt som kan kravle og gå av både funker og utenforstående. Bruk helgen til å bla deg bort i ren kvalitet og perfeksjonisme.
Du finner magasinet overalt i hele Trondheim.
Såpeglatt badekarpadling
Jeg trodde jeg endelig skulle få brukt seiljakken min i dens rette element i går, så jeg kledde meg for en regntung høstdag med bølgeskvulp fra Nidelvens stormende strømmer. Først da jeg stod med frokosten i halsen foran finnenes nakenshow på containerscenen forstod jeg at jeg hadde kommet bedre ut av situasjonen med bikini og badesko. Jeg var på vei hjemover igjen da UKEflagget flagret majestetisk i vinden bak vår overlegne robåt, så jeg rømte heller til den riktige siden av elven.
Heltene mine i stønt stjal all oppmerksomhet fra badekarpadlingen som med strømmen forsvant nedover elven og etterlot oss med publikumet på broen. Støntere fløy ut fra under den tre meter høye Aen og raste nedover såpesklien før de overraskende elegant stupte ut i det kalde vannet. Til stor jubel fra alle som var lei av indøkvitsene og fiskeslammet fra badekarpadlingen. UKAs banebrytende slip'n'slide reiste seg på et par timer og kunne uten tvil ha vunnet fartskar-klassen om vi hadde sendt en hjemmesnekret racerbåt ned den. Og hadde det ikke vært for at den såpeglatte Jørgen forsvant ut i buskene og ikke over hoppet, hadde jeg fått årets bilde. Jeg får dytte redaksjonen utfor neste gang, for det er på tide at de ofrer noe litt annet enn nattesøvn og varm middag for denne festivalen. Og kameraet mitt.
Festivalen i lomma
På denne tiden i fjor var jeg lykkelig uvitende om alle de veltrimmede hjernecellene som befinner seg i denne byen. I dag føltes mine egne skammelig utrente over tjueto pizzaer og et koltbord av sukker et sted dypt inne i labyrinten Gløs. Et tredvetalls datahoder skal i løpet av de nå påbegynte to døgnene utvikle appsene jeg tydeligvis får god bruk for under UKA.
Jeg er storforbruker av apps, men kan (selv ikke etter i kveld) ikke noe som helst om hva som ligger bak. På første rad i et rom som luktet hardtarbeidene hjerneceller, gnistrende engasjement og nylevert pizza satt markedssjef, markedsføringsjef, en markedsfører og UKEbloggeren selv med munnen full av gratis middag. Mellom hvert tygg så vi undrende på hverandre og lo litt nervøst av det som foregikk på storskjermen foran oss. Etter en grundig gjennomgang av hva utviklerne har foran seg, forsvant vi til våre respektive skjermer. De for å kjempe om førsteplassen og UKAs beste app, jeg for å blogge om at jeg egentlig ikke helt forstår hva de driver med. Det ser i hvert fall ut som festivalens smarttelefoner er i gode hender. Trykk her for å lese mer om Accenture, UKApps og konkurransen som foregår akkurat nå.
Festivalens første trykksak
Endelig. UKEfølelsen er kanskje magisk, men ikke helt fullkommen før man faktisk holder resultatet av mange måneders arbeid i hendene. Først ut av trykksakene er UKEprogrammet:
Redaksjonen og grafikken har skrevet, slettet, mast, stresset, designet, diskutert, ledd og jobbet oss frem til dette resultatet. Det er 108 sider med konserter, kurs, bedrifter, forestillinger og fester på deilig papir. Sikre deg et eksemplar til å lese i stykker og et som kan pryde stuebordet eller bokhyllen din. Jeg sov med mitt eksemplar i armkroken i natt. Det er bare å begynne å lengte etter de andre trykksakene.
Masquerade
Allerede før middagstider ranglet vi gjennom byen i høye hæler og blafrende kjoler mot Rica Nidelven. Med høstluften rivende i den tette nesen min og siste rest av forkjølelsesstemmen sakte forsvinnende, ankom vi lokalet til for øyeblikket litt upassende klassisk musikk og drukning av gårsdagens vondter. Det var maskeradeball for admin, info, marked og teater i går.
For deres del håper jeg ikke dere følger UKEbloggen på twitter. Jeg la meg tidlig nok til å få sovet av meg det meste, men angsten tok meg da jeg kom på twitterfeeden som på storskjerm stjal alt av oppmerksomhet hos info i går. Kjekke funker i dress og UKEfølelsen tok overhånd og sendte meg i seng akkurat tidsnok til å være opplagt nok til å heller få høre alt sladderet over telefon med regnet trommende på vinduene i morges. Frokosten spiste jeg på bedpres sammen med Statoil, Harald Rønneberg og Ingrid Olava. Min aller første og definitivt ikke siste. Det spørs om jeg ikke er nødt til å gjøre gløsing av meg snart, for jeg blir lettere depressiv bare av å tenke på at UKA faktisk en gang kommer til en slutt.
Night of your life
Jeg har vært ganske usjarmerende febersyk helt siden jeg trasket hjemover fra Samfundet ved soloppgang en gang forrige helg. Jeg har ligget dopet ned på febernedsettende under dynen mens redaksjonen og grafikken har jobbet døgnet rundt for å få ferdig kjærlighetsbarna våre; de sagnomsuste trykksakene som i dette øyeblikk ligger rykende ferske hos trykkeriet. Jeg gleder meg som et lite barn til å holde alt vi har jobbet med i hendene. Det burde dere også.
I natt var det programslipp. I dag er jeg bokstavelig talt stum av begeistring. Jeg skulle gjerne hatt stemmen min tilbake før maskeradeballet i kveld, men jeg får heller satse på å være ekstra mystisk bak masken min. Å klatre opp på de høye hælene står ikke øverst på ønskelisten for hva jeg vil i kveld, men jeg står allerede på badet med hårføneren som mikrofon mens jeg pusser tennene i vin. Jeg henter pågangsmot fra det fantastiske programmet vi slapp i natt.Det tar ett minutt og tre sekunder å scrolle seg gjennom programmet fra topp til bunn ved hjelp av piltasten. Trykk her.
I går tenkte jeg vinflaskene ville være en god erstatter for hostesaften, men jeg blir nødt til å gi dem en ny sjanse i dag. Akkurat som med dere. I stedet for å hviske om meg når jeg går forbi dere i gangene, kan dere komme bort og si hei? Da hadde jeg følt meg litt kulere.. Prøv igjen i kveld.
Hverdagshelter
Vi i redaksjonen har masende, småskremmende deadlinespøkelser hengende over oss, men tør å love UKEhistoriens aller beste trykksaker. Som journalist i redaksjonen har jeg i løpet av de siste ukene hengt slavisk over worddokumenter, drukket te på trafoen, nakenbadet i Nidelven med UKEstyret og kameraet mitt og tilbragt langt mer tid i google docs og på gmail enn jeg har ligget tiltaksløs på sofaen og sett på "unge mødre" sånn som jeg gjorde før jeg ble med i UKA. Som UKEblogger har jeg samlet blekk på underarmene og diverse suvenirer fra hyblene for å ha noe å skrive om.
Allikevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å leve opp til mine egne bloggstandarder. Jeg gjør nok lurt i å ikke skrive noe særlig detaljert om hvordan arbeidsdagene går over i veldig svette hybelnetter som igjen blir til tidlige høstmorgener med like mange deadlines trykkende på samvittigheten som før jeg uskadeliggjorde vinflasken til lunsj fordi den så så truende ut på kjøkkenbenken. Alt skolearbeidet jeg burde ofre et par verdifulle UKEminutter for drukner i romtemperert, slapp flaskeøl og overtrøtte arbeidstimer med hverdagsheltene som i like stor grad er helter om natten.
Bokstavelig talt.
UKEliv med Anders s02e01
http://vimeo.com/28573394 Var jeg ikke kjendis før, så blir jeg det i hvert fall nå. Det tok meg urovekkende lang tid å tørre å trykke play da jeg fikk høstens første episode av UKEliv med Anders tilsendt av filmstjernen selv, for jeg liker meg egentlig best bak kamera. Aller minst foran tre filmkamera med tilhørende publikum. Og nå var jeg ikke min egen photoshopsjef, engang. Det er vel bare sånn det er å være UKEkjendis.
Kjendisliv med Anders
Paraplyen min vrengte seg i regnværet på vei til filminnspilling i går. Det var ganske demotiverende å være gjennomvåt og krøllete allerede før jeg var halvveis til location. Jeg møtte Anders og hans trofaste filmcrew for å filme det som som ifølge kameramenn og manusforfattere endte som UKEliv med Anders' mest omfattende, tidkrevende filminnspilling. Og det er jo ikke så vanskelig å forstå. Nå er dere advart.
Tre kameraer, Anders og meg. Høstens første episode av UKEliv med Anders kommer ut på fredag.
Mystiske kornsirkler
Jeg ligger langflat på sofaen med feber, knugende på nesesprayen og lommetørkler flytende utover stuegulvet. Kveldssolen skinner inn gjennom takvinduet mitt i det jeg tar to nye paracet og switcher over til NRK for å se om det har skjedd noe spennende i byen min siden sist. Midtnytt er for meg ett av dagens høydepunkt, omtrent på høyde med Skilles hevede øyenbryn. Men så setter jeg paraceten i halsen. Markedsføringen tråkker rundt i en åker og får ikke bare ett, men to innslag på midtnytt. Før UKA går landsdekkende på Dagsrevyen og dekker 6000m2 av en åker i Malvik. Jeg tror først Kyrres blonde krøller på TV-skjermen bare er en del av dagens mange forvirrende og bekymringsfulle feberdrømmer, men nei. Jeg er en stolt, febersyk UKEfunk i dag.
Trykk her for å se innslaget selv: Dagsrevyen 23.08.2011.
NIGHT AIR FLOWING THROUGH ME
Det sluttet å regne idet jeg gikk ut av døren i går ettermiddag, så jeg lot gummistøvlene stå igjen hjemme. Veien var lang fra sengen til marinen, men inne på pressområdet stod rykende varm middag og tente lys på bordene og ventet på meg. Jeg hang med hodet over de spanske kjøttbollene og lurte på hvordan i allverden jeg skulle orke å danse av meg gårsdagen. En slapp skål etter å ha lagt igjen de første bongene i ølteltet ble første slag av festivalens andre dag. "Heldigvis" også den siste, for festivalens etterskjelv runger fortsatt både i hodet og fra høytalerne.
The Tallest Man On Earth reparerte meg og lokket frem solen. Han traff meg midt i hjertet og sendte meg videre til den mest befotografete (trengte et nytt ord for det.. vi vet jo alle at fotografer ikke er som vanlige folk) photopiten jeg noen sinne har dyttet meg frem i. Med Lissie på scenen og langt flere festivalstemte enn dagen før.
Gårsdagen bød på flere av navnene som jeg stadig lar synge meg i søvn mens jeg ligger krøllet sammen på sofaen litt før middagstider. Jamie Woon leverte akkurat det jeg hadde ønsket meg, og jeg kan ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen for å ha planlagt det så godt at jeg til og med hadde mine egne bloggassistenter å lene meg på mens ettermiddagssolen prøvde å bryte seg gjennom det grå skylaget over marinen. Men så skjedde det noe, og vi endte opp..
.. midt i moshpiten i det minste teltet med Autolaser på scenen. Etter en skikkelig regnskur av øl la jeg fra meg kameraet og kastet jakken før 22 og The Roots avsluttet Pstereo for i år. Natten ble også i går lang og varm, og siden jeg kom hjem ved frokosttider har jeg ligget med beina høyt. I gangen står det et par gjørmete festivalsko og ser like slitne ut som jeg føler meg. Men det er en god følelse.
Takk for i år, Pstereo. Det har ikke vært så veldig mye annet enn ganske fantastisk.
I DO THIS ALL THE TIME
Det var fint vær i går! Jeg hadde forberedt meg med gnagsårplaster til gummistøvlene og litt ekstra godt mot og humør i baklommen, men Pstereo hadde andre planer. Den første dagen på sommerens siste festival, og min første gang på Pstereo, tok meg med storm. I dag føler jeg meg enda mer sjøsyk og forblåst enn det twitterligaen gjorde da vi var ute i Trondheimsfjordens aggressive bølger for å åpne festivalen i går ettermiddag. Så ankom vi festivalen i en van med sotede ruter, før vi kastet oss over gratis buffet i VIP-området. Hele Trondheimseliten, sponsende bedrifter, Trond Giske og UKEbloggeren.
På båten var jeg i knatrende godt selskap av blant annet Bjørn Eidsvåg..
.. sinnablogger Linniiie..
.. og VGs Thomas Talseth.
Marinen hadde pyntet seg for oss.
Og "oss" er forresten undertegnede og mine to bloggassistenter, Herman og Martin.
Det var til og med tørt nok til å sitte på gresset.
I UKA er det ingen som synes det er rart å drikke øl med sjefene sine. Mine sjefer, infosjef og UKEsjef, heter ironisk nok det samme som mamma og pappa. Hanne og Tore. UKA er en jævlig stor, fin familie.
Hipster-Trondheim samlet seg på gresset da Washed Out gikk på scenen. Det var uten tvil den beste konserten i går, selv om mange kanskje vil påstå at Wannskrækk var legendarisk. Personlig så jeg marinen dele seg i to: trønderne helte på med karsk og hang over gjerdet på Kanonscenen mens ikke-trønderne samlet seg i teltet med Glasser (ikledd forkle?) på scenen. Dere kan jo gjette hvor jeg var hen... Ellers bød Santigold både på en hest og en dansende UKEstønter på scenen. Hvem vet hva denne dagen vil bringe. Alt jeg vet er at jeg ikke skal kjøpe bonger for altfor mange hundrelapper og så svette på hybelen til klokken blir fem. Det var i går. I dag regner det, men Jamie Woon, Lissie, The Roots og resten av lineupen går nok på scenen uansett. Så får jeg vel bruk for gnagsårplastrene likevel.
DROP IT LIKE IT'S HOT
Jeg har brukt den siste dagen av sommerferien min på å ønske NTNUs nye studenter velkommen til skolen jeg ikke går på selv engang. Allerede i morgen begynner høstsemesteret mitt med undervisning i det røde bryggehuset nede ved elven. Jeg har løpt mellom trafoen, Gløshaugen, Samfundet og leiligheten min i regnværet med to kameraer over skulderen og gnagsår fra gummistøvlene. Velkommen til NTNU, her får du allerede første dagen bruk for allværsjakken du kommer til å bo i i de neste fem årene av livet ditt. Nå er det for sent å snu. Søk UKA!
Jeg har fulgt etter Tore med kameraet i hele dag, og var nok minst like nervøs som han før han gikk opp på scenen og målbandt alle de nye studentene. I uværet som har sendt resten av trøndelag ned fjellskrenter og ut i fjorden. VIP som vi er, ankom vi helt tørre, under paraplyer i høye hæler og dress.
Kyrre hjalp damene opp og ned den glatte rampen og så generelt ganske viktig ut.
Maskot-Erik delte ut myke, veldig våte klemmer. Og slo hjul på gressplenen backstage. Bra kar.
Sjefen bruker mye tid foran kamera. Jeg trives best bak, og tror det skal få fortsette å være sånn. Helt til jeg skal ut på twitterbåten med Pstereo-VIPen og filmes av NRK på fredag. Mer om det senere.
Magisk stemning på scenen rett bak det jeg bare kjenner som "Galtvort". Ganske passende location.
Standfunkene solgte festivalens første papirbilletter og svarte på kommende funkers spørsmål om headlinerslippet (Snoop Dogg til teltet i Dødens Dal, for de som fortsatt ikke har fått med seg det). Hadde det ikke vært for at jeg har første skoledag og obligatorisk oppmøte på skolen i morgen, hadde jeg vært ute og vist flere av byens studenter hva UKA har å by på. Får heller ta det igjen når jeg i høstferien kan holde av et par kryss til Snoop på ølbongen min. Nå er det bare 49 dager igjen til det braker løs.
KICKING OFF
Endelig. Jeg har vært i Trondheim i en knapp uke og har på den tiden gjort mer enn jeg har gjort i løpet av den to måneder lange sommerferien min. Jeg har aldri hatt så ferie som jeg har hatt i år, men får dårlig samvittighet når jeg klager over at den har vært, tja, litt lite innholdsrik. For jeg har jo ikke stått rett opp og ned på et hardt kjøpesentergulv og prakket minnebrikker og kompaktkameraer med beautymode til uvitende fotokunder med åpne lommebøker en hel sommer. I fjor så jeg ikke solen på noen måneder - i år har jeg ikke gjort noe som helst annet enn å myse mot den mens jeg helt hjernedødt har jobbet med brunfargen jeg nå er så takknemmelig for. Denne byen har ikke så mye å komme med på den fronten, men det sosiale livet mitt er definitivt her. De kødder ikke når de sier at studentlivet starter med UKA.
Det er kickoffet med hele infoseksjonen sin skyld at jeg i dag allerede er på min andre liter med kaffe og egentlig ikke orker å reise meg fra sofaen for å lage meg frokost.. Jeg er støl i smilemusklene.
Og sånn ser forresten jeg ut, for dem som ikke helt har fått med seg det. Anders (fra UKEliv med Anders, min selvutnevnte største konkurrent) fikk mer applaus enn det jeg og UKEbloggen fikk i går. Det er jo ikke helt sånn det skal være, er det vel? Hvis du spør pent kan jeg sikkert signere UKEgenseren din.
Du kommer ikke uten info. Nå kan UKEhøsten og alt det medfører bare begynne. Dette blir magisk.
Sorg, saftis og solkrem
Slutten av juli kom fortere enn forventet. Hvor ble det av sommerferien? Borte i regnbyger, kaffekopper og trøtte morgener, mest sannsynlig. I dag er den heldigvis i glasset med ferskeniste og isbiter i skyggen fra den stekende solen. Skyfri himmel, solbriller og tankeløs steking i en solstol på verandaen.
Jeg kan ikke huske sist det var så varmt her. Mulig det er fordi jeg kom hit for aller første gang i femten grader og regn i midten av juni, men sikkert også litt fordi sommeren endelig har bestemt seg for å ta igjen for alle de grå dagene den har servert oss. Og ikke minst for alt som skjedde forrige helg. Hadde det bare vært så enkelt at man kunne skylde på været for sånt.
Det er en sånn typisk dag hvor avisene ville hatt ”nyt sommeren mens du kan!” eller ”rekordbillige norske jordbær!” på forsidene. Men det har de ikke. Det er bare død, tårer, blomster og vondt i magen der. Og på alle sidene inni. Alle vet hva som har skjedd. Selv en uke senere orker jeg egentlig ikke tenke på det, og det er jeg neppe alene om. Det er allikevel vanskelig å tenke og skrive om noe annet, for jeg føler det blir feil å gi øynene mine en pause fra TV-skjermen og la meg friste av saftis og solkrem. Men så er det jo sommer, da. Etter et år i Trondheim har jeg lært meg å ta vare på sommerdagene som plutselig blir til plaskregn og så snø som blir liggende helt til jeg ikke husker hvordan grønt gress ser ut lenger.
Jeg har hatt ferie i seks uker. Innen to uker er jeg tilbake i Trondheim. Det er 68 dager igjen til UKA.
Dét er på tide, synes jeg.
10 med UKEstyret - del 8
Serien "10 med UKEstyret" vil i åtte uker erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. Og med markedssjef Marthe Pernille har serien nådd siste holdeplass. Takk for alt.
PERSONALIA:
Navn: Marthe Pernille Voltersvik Hernæs
Alder: 23 år
Hjemby: Bergen
Studie/jobb: Petroleumsteknologi - > hovedprofil: boreteknologi
Stilling i UKA: Markedssjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?
At det er gøy å ha mange baller i luften, men at jeg også trenger litt Marthe-tid med jevne mellomrom. Har også lært at for at jeg skal få gjort ting må jeg ha det skrevet ned i boken min.
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
1) Planleggeren min
2) Kaffe
3) TV-serier
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
Man blir veldig fort dratt inn i UKEverden og glemmer av og til at det skjer ting utenfor UKA.
4. Drømmekonsert?
Kommer nok ikke til å slutte å si det, selv om jeg vet at det ikke er fysisk mulig, men drømmekonserten min hadde vært Queen.
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
Vet egentlig ikke om jeg ønsker å skrive dette, men har en forkjærlighet for cheerleading-filmer. Fantastisk underholdning når man er veldig sliten og trenger et avbrekk.
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
Da ligger jeg nok i sofaen og slapper av, blir ikke den store utetorsdagen når UKEstyret har seminar fredag morgen.
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
Jeg blir lett distrahert av ting og kan lett bli med på ting som jeg egentlig ikke har råd til: som å gå på kino eller ut og spise. Etter det har jeg vel 50 kr igjen på konto, og da går det mye i havregryn og posesuppe.
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
"25 år og selvbiograf – hva sier det om meg?"
9. Hva er ditt beste partytriks?
Jeg har en stein som sitter fast i albuen. Det er vel det nærmeste jeg kommer et partytriks. Ellers har jeg tidligere hatt en tendens til å klatre på tak og lignende.
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Da skal jeg mest sannsynlig benytte meg av tidligere nevnte Marthe-tid. Dette pleier å bestå av å se altfor mange episoder av TV-serier med varierende kvalitet.
10 med UKEstyret - del 7
Serien "10 med UKEstyret" vil i åtte uker erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. Midt i sommerferien er det kultursjef Eirik som har fått underholdningsansvaret.
PERSONALIA:
Navn: Eirik Frøyland Rime
Alder: 23
Hjemby: Oslo
Studie/jobb: Indøk
Stilling i UKA: Kultursjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?
-
Jeg har lært at jeg ofte liker best å ta ting på sparket, men at det ikke alltid er like lurt.
-
Jeg har lært at jeg henter energi av å samarbeide med andre.
-
Jeg har lært at jeg til tider har litt urealistiske tanker om hvor mye jeg klarer å få gjort.
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
-
Gmail. Jeg tror jeg har fått yrkesskader av UKEstyrearbeidet. Må sjekke mail til alle døgnets tider.
-
Andre mennesker. Synes det er kjedelig å være alene.
-
Sommer! Jeg synes vinteren er deprimerende, og sommeren er det motsatte.
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
-
Den plutselige avhengigheten til Gmail som oppstår når du blir med.
-
At matbudsjettet fort sprenges når det blir Fjorland hver dag. Og at det sprenges til liten glede. Fjorland er ikke så godt som det ser ut som på pakken!
-
At du risikerer å ikke få kjøpt den riktige størrelsen Moleskine diary planner hvis du venter for lenge. Skjedde med en av gjengsjefene mine.. Han knoter fremdeles i den minste versjonen. Synes så synd på han..
4. Drømmekonsert?
Metallica. Helt klart. David Guetta kommer nok som en fin nummer to.
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
TV på soldager kanskje, men den guilty følelsen overskygger vel egentlig pleasuren i å gjøre det.
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
I det siste har det vært Samfundet, men som indøkker, finner du meg vel egentlig ved den innerste baren i andre etg. på Down Town. Her sitter jeg kanskje og heller i meg en øl før jeg prøver meg på noen moves på dansegulvet.
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
Skrev egentlig bong, men fant ut at jeg dessverre egentlig ikke er kulere enn at jeg hadde brukt det på brød, smør og pålegg. Kan være jeg hadde brukt noen kroner på litt tunfisk også, så jeg hadde hatt middag resten av måneden. Er egentlig ganske fornuftig, selv om jeg kanskje ikke alltid virker sånn.
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
Moleskine diary planner – Hvordan snu fra uplanlagt til planlagt med hjelp fra verdens beste dagbok.
9. Hva er ditt beste partytriks?
Når vi begynte å feste på videregående var det at jeg kunne åpne ølkorker med det meste, men etter en uheldig hendelse der jeg poppet en kork i mitt eget øye foran et leende publikum, la jeg dette trikset litt på is. Nå har det gått mer over til å danse på bord og stoler når jeg er på vors. Det er jeg sykt god til.
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Etter UKEværvet har jeg lært at ”viktige skolegreier” dessverre er en dårligere unnskyldning enn det meste. Sjansen for at det er noe mer spennende jeg egentlig skal er derfor heller liten.
10 med UKEstyret - del 6
PERSONALIA:
Navn: Janagan ”J-Bird” Balasingham
Alder: 23
Hjemby: Oslo
Studie/jobb: Siv.Ing 4.klasse, Bygg og Miljøteknikk
Stilling i UKA: Salgssjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?*
-
Jeg har tydeligvis mer kapasitet/energi enn en tibetansk fjellape.
-
Jeg kan trikse 5683 ganger. Med en ballong.
-
At JB funker som et fornavn.
-
Jeg smiler mye.
-
Jeg er glad i penger (ref: SALGSsjef).
-
At ironi, sarkasme, spydighet o.l ikke bør tas over mail, da det fort kan brygge opp til storm. Jeg har også funnet ut at jeg bør begrense smileytungen. Altfor useriøst :P
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
Nyere krigshistorie, et dansestudio og te.
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
Fulle og tettpakkete dager, sladder og dens tilhengere, altfor mange telefoner hjem til mor/far for å spørre om mer penger, som mest sannsynlig ender opp som hybelbong uansett. Men det er helt klart verdt det når man ser det magiske resultatet utforme seg. Sjelen har bare godt av litt engasjement
4. Drømmekonsert?
Deadmau5 i Dødens Dal!
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
Jeg bruker mye tid for å tilegne meg en preppy linje hva gjelder mote.Den aller største er nok at jeg har en indre kjærleik for Indøk! Flaut!
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
Liggende på en sofa med en Carlsberg i hånden. Jeg er som et blad. Jeg lander hvor jeg lander.
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
Spotify, eBay, kaffe og frukt. I den rekkefølgen.
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
Hurra! Leser du min bok, leser jeg din!
9. Hva er ditt beste partytriks?
Jeg har spilt trommer i et korps i mine yngre dager. Gi meg et par trommestikker, så skal du få høre en syk mix av Reggae og House. Jeg kaller det Rouse!
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Jeg setter meg ned for å se 5 filmer som er random plukket ut fra IMDB’s topp 500-liste. Et av livets mange mål er å fullføre den listen.
HOVEFESTIVALEN - DAG 3 OG 4
Jeg mistet alt mot da jeg våknet på torsdag. Bunnen av soveposen min var våt, og jeg fikk en bøtte med vann i hodet da jeg kom borti ytterteltet mens jeg prøvde å kle på meg. Gjennom gjørmehull og søppel kjempet jeg meg bort til pressesenteret, og der ble jeg sittende og kjenne alt av festivalglede og entusiasme regne bort og forsvinne.
Intervju med Robyn på p3-scenen.
Robyn på Hovescenen.
For min del var festivalens høydepunkt over allerede den første dagen, men Robyn klarte å lokke frem både det beste i meg og resten av Hovepublikumet. Sekserne trillet som fortjent, og da gjør det ikke så mye om man er litt våt på beina eller bare har spist vasne knekkebrød i nesten en uke.
Big Boi.
Architects ristet litt liv inn i meg på Amfiscenen.
Til min store glede reddet jeg både meg og Cecilie fra svømmehud mellom tærne og det helvetes gjørmebadet campen hadde blitt, for vi tilbragte natten på hver vår sofa på en hytte som jeg, gjennom gratis ølbriller, så på som tidenes luksushotell. En tørr sofa, en dusj og egg og bacon i morgensol på en veranda. Det føltes som om jeg hadde dødd og kommet til himmelen. Et mirakel, rett og slett. Vi kom nydusjede og blide tilbake til campen i strålende sol på fredag. Det var som å se solen for første gang etter en lang og mørk vinter.
Hove sånn det egentlig skal være.
Janove og Kaizers avsluttet femårsjubileet på Hovescenen.
Jeg sovnet i solsteken på gresset på fredag, og våknet litt fortumlet til solbrente knær og Mars Volta på scenen. Festivalens siste dag bød på gærne OFWGKTA med brukne bein og halvskummelt publikum, harde og mannlige The Bronx, nostalgiske Kaizers Orchestra (som jeg aldri har sett live før!) og til slutt.. deadmau5. Jeg var utslitt og halvt i svime da musehodet dukket opp på scenen. Fotoforholdende var håpløse, men stemningen dro meg rett tilbake til Pendulum og Prodigy fra tidligere festivalavslutninger.
Det beste bildet det var mulig å få av deadmau5 fra fotograven..
Femårsjubileet dro meg gjennom tørt og vått, lange netter, trøtte ettermiddager, lunkne øl, artistintervjuer og et par virkelig gode konsertopplevelser. Neste år bor jeg på hotell og nyter forhåpentligvis iskalde halvlitere i sommersol foran en lineup med flere favoritter som lokker færre drittunger dratt rett ut av videregående som publikum. Nå skal jeg ligge helt stille i sengen min og lade opp til UKA-11. Det er tross alt bare 94 dager igjen. Takk for i år, Hove.
HOVEFESTIVALEN - DAG 2
Det var vel kanskje i overkant optimistisk å bare dra på seg en shorts og tusle til pressesenteret i går morges. Jeg rakk bare så vidt en kopp kaffe før en vegg av regn stengte meg inne i presseteltet. Og der ble jeg sittende store deler av dagen, for gummistøvlene står hjemme i den varme, tørre leiligheten min i Trondheim. På Tromøya regnet det hele dagen, selv om jeg i et lite sekund trodde Kasabian skulle klare å lokke frem solen. Men nei, det gjorde de ikke. Og det regner fortsatt.
”Neida, mamma, jeg trenger ikke ha med gummistøvler. Det blir det fjerde året mitt på Hove, og det har til sammen regnet i en liten time i løpet av de årene. Det kommer til å bli fint vær!”…….
The Strokes på Hovescenen i går.
Jeg tok meg selv i å ville reise hjem et par ganger i løpet av gårsdagen. Det blir kaldt og jævelig på Hove når det regner og man jobber hele dagen. Jeg har egentlig ikke ord for hvor mye jeg angrer på at jeg valgte å sove i telt på campen, men under disse omstendighetene er det ikke stort annet å gjøre enn å trekke soveposen godt opp under haken og ignorere at teltet er nedsprutet i ketsjup og at det regner rett gjennom ytterteltet. Det er bare sånn det er på festival.
Tom Meighan (vokalist i Kasabian) på Hovescenen.
Artistene går på scenen selv om det er drukningsfare hvis man står under åpen himmel og synger. Sang gjorde jeg allikevel da Kasabian gikk på scenen et par timer etter at jeg intervjuet Tom, vokalisten, ved et kjøkkenbord i et av husene bak Hovescenen. Med et vått kyss på hvert kinn forlot jeg backstageområdet og lot kvelden ta meg videre gjennom dryppende våt Hoveskog og et par øl på vei til Tinie Tempah på Amfiscenen. Der ble vi bare lenge nok til å varme oss litt før det gikk i ett med The Strokes, divaen som krevde fotoforbud: Brandon Flowers (han spilte The Killers, så jeg tilga han) og litt Bright Eyes før jeg snurpet soveposen over hodet og latet som jeg lå i en hotellseng.
Julian Casablancas / The Strokes igjen.
Og i dag er det enda jæveligere. Jeg er sikker på at folk har druknet i stillhet i løpet av natten og blir funnet først når campen skal ryddes når alle har dratt på lørdag. Jeg sitter på pressesenteret og varmer hendene på en kaffekopp og håper det er nettopp det som har skjedd med guttegjengen som vekket meg midt på natten til i går. Det gjorde de nemlig ikke i natt. Ellers er jeg på vei ut for å se Robyn løpe naken rundt i skogen for å filme musikkvideo, dokumentere festivallivet som for øyeblikket ser ut som en skrekkfilm fra et gjørmete Roskilde og ikke minst.. begynne på prosjektet "hvordan-få-sove-gratis-i-en-varm-og-tørr-seng-i-natt". For øyeblikket ser det fryktelig mørkt ut.
Og det er meldt regn i et helt døgn til.
HOVEFESTIVALEN - DAG 1
Jeg har ikke rukket å sette meg ned før nå. Jeg har krasjlandet på pressesenteret og heller i meg kruttsterk kaffe for å komme gjennom alt jeg har å gjøre før dagens konsertmaraton begynner. Tre netter i telt har satt sine spor. I natt la jeg meg til allsang fra partyteltet ved siden av, og da jeg våknet rundt halv seks i morges, sang de like jævla høyt. Og falskt. Jeg tror kanskje jeg har blitt for gammel for Hovecampen. Om ikke for gammel, så i det minste for fornuftig.
Vokalisten i All Time Low (Alex Gaskarth) på Hovescenen i går.
Alle de forvokste fjortisene blir heldigvis igjen på campen selv når artistene går på scenen, så jeg slipper unna store deler av dagen. Livet som festivaljournalist er utmattende, men jeg blir sikrere og sikrere på at det er dette jeg vil for hvert bilde jeg tar og hver artist jeg intervjuer. Backstage har jeg ikke bare møtt og intervjuet et av favorittbandene mine, men jeg har også møtt tidligere UKEfunker som mildt sagt ser overrasket ut over å se foto- og backstagepasset hengende på UKEbåndet rundt halsen min. For i år jobber jeg dobbelt opp. Som UKEblogger og som en veldig spontan journalist for 730.no. Det er bare så vidt jeg rekker å helle i meg en øl mellom slagene.
All Time Low-bassist Jack Barakat på Hovescenen foran skrikende fans (inkludert meg).
Solen stekte over Hove i går. Festivalen vet å vise seg fra sin aller fineste side når det virkelig gjelder. Halve dagen tilbragte jeg med journalistblokk og kamera på stranden sammen med blant annet All Time Low (fjortishjerte) og The Vaccines, før jeg hørte Linkin Park sammen med Chase & Status fra intervjulokalene bak Hovescenen.
Fra fotograven på Amfiscenen etter midnatt en gang. Chase & Status på scenen.
Klokken rakk å bli to på natten før jeg subbet tilbake til teltet og sovnet med en gang hodet traff den klamme puten. Ikke mange timene senere var jeg tilbake i presseteltet, og nå sitter jeg med "Kasabian" som tittel på et foreløpig tomt dokument foran meg. Intervjutider kommer stadig tikkende inn på sms, men den travleste dagen var nok over da jeg la meg i natt.
The Vaccines på Amfiscenen.
Jeg har soundchecken som bakgrunnsmusikk mens jeg skriver ut intervjuer og slurper kald, bitter kaffe. I natt sitter jeg i skogkanten og vaier til Brandon Flowers og Bright Eyes etter å ha sett blant annet The Strokes på Hovescenen. Og så venter nok en natt i teltet. Det gleder jeg meg ikke til. Jeg har allerede bestemt meg for at dette er det siste året mitt på campen, men garantert ikke mitt siste år på Hove.
For jeg koser meg jo, så lenge jeg slipper å være i nærheten av campingnaboene mine.
HOVEFESTIVALEN 2011
På tirsdag åpner portene til Hovefestivalens femårsjubileum. Et helt år har gått siden jeg sist forlot Tromøya, solbrent og utslitt, med minner som har dratt meg gjennom den mørke og kalde vinteren. I to år har jeg reist hjem etter en uke på Hove med skille fra pressebåndet jeg har hatt rundt håndleddet og fotopasset som har hengt rundt halsen, og jeg blir neppe noe særlig jevnere i brunfargen i år. Jeg pakker ned kameraet og UKEflagget for nok en uforglemmelig uke med konserter, øl og gress mellom tærne.
Them Crooked Vultures på Hovescenen i fjor.
I 2008 pakket jeg en sekk som var større enn meg selv og ble frastjålet omtrent halvparten timen før bussen gikk hjem igjen. Det eneste jeg kom hjem med var et par kilo mindre på kroppen og en kyssesyke som varte omtrent til neste års festival. Det var året jeg bestemte meg for at Hovefestivalen skulle bli sommertradisjon, for alt som skjedde den uken sitter som brent fast på netthinnen. Både på godt og vondt. I 2009 fikk jeg for første gang smaken på tilværelsen som festivaljournalist. Det året dro jeg hjem med et par artistintervjuer, titalls gigabyte konsertfoto og.. heldigvis ingen langvarig sykdom. I fjor bodde jeg i luksus på en hytte og kom nydusjet til festivalen hver morgen, for jeg følte aldri for å leve en uke i et svett telt. Det gjør jeg derimot i år. I år stoler jeg nok på festivalerfaringen min til at jeg kombinerer livet som camper med journalistkarrieren. Det beste fra begge verdener. Bare fordi jeg (håper at jeg) kan.
Biffy Clyro på Hove i fjor.
Forberedelsesfasen før festivalen er lang. Det er på ingen måte snakk om å bare stappe et par shorts og litt solkrem ned i vesken og hoppe på første sørlandsekspress. Vi snakker heller uker, noen ganger måneder, med planlegging av hva som skal pakkes ned, handles inn og huskes på. Det som tar lengst tid er etter erfaring det å forberede kroppen på påkjenningene Hovefestivalen er for en vinterblek studentkropp. Det eneste som kan minne om studenthverdagen er kostholdet. Knekkebrød, skinkeost og øl. Mest øl. Det er langt fra den mørke lesesalen i Trondheim til campingstolen på Tromøyas teltbefengte gressplener, og jeg vil helst unngå å bli gjenkjent som ”hun bloggeren med de bleke leggene, vet du”. All tiden jeg burde brukt på å sjekke om jeg faktisk har et telt tilgjengelig eller om det ikke er hull i den oppblåsbare madrassen min, bruker jeg på å jukse meg frem til en brukbar hudfarge. Bare så jeg tør å bevege meg ut i fotograven foran publikum og scenen i dagslys. Når sørlandssolen forsvinner bak Hovescenen blir alle bare svarte skygger mot scenelysene uansett.
Matt Bellamy / Muse på Hove 2010.
Jeg prøver å minne meg selv på hvordan det føles å ha grønske på klærne, sprittusj i ansiktet og myggestikk oppover leggene. Jeg ligger hjemme i hagen og følger med på hvordan knærne mine sakte får en rødrosa tone av solen som til tider dukker frem mellom skyene. På verandaen ligger en halvslapp oppblåsbar madrass, og katten har krøllet seg sammen i teltduken jeg har prøvd å finne ut av. Jeg er hjemme på sommerferie, men det blir liksom ikke ordentlig sommer før man har vært på Hove.
I morgen må kofferten være ferdigpakket. Ja, i år pakker jeg faktisk i koffert. Jeg er lei å måtte tømme pappas femtiliter-sekk på hodet hver gang jeg trenger et nytt par sokker. Om genistreken å pakke i en låsbar, vanntett koffert faktisk er like lur som jeg tror den er nå, får vi se på når jeg drar den gjennom campen etter en endt festivaluke. Jeg vet det ikke er nødvendig med tre forskjellige neglelakker og en helt ny sommergarderobe til festivalen, men det er tross alt årets høydepunkt. Teltet overlater jeg til gutta som har drukket øl siden de tok bussen hjemmefra og gladelig setter opp festivalhuset mitt for meg. Det gjelder bare å slå seg ned i en campingstol, by på en øl og smile pent. Det funker hver gang.
Hayley Williams / Paramore i fjor.
Det skjer masse spennende under festivaluken som jeg ikke vil si noe om akkurat nå. UKEbloggen er med meg overalt i år, og jeg kommer til å spandere et par timer i presseteltet daglig, bare så dere som er dumme nok til å bli igjen hjemme kan angre og misunne meg. Om et halvt døgn er jeg på vei nedover.
Hove 2011 - let's go. Følg meg på twitter for liveoppdateringer fra festivalen.
10 med UKEstyret - del 5
Serien "10 med UKEstyret" vil i åtte uker erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. Teatersjef Gro står for fredagens underholdning.
Navn: Gro Arnesen Nyhus
Alder: 23, blir 24 i oktober!
Hjemby: Lillehammer
Studie/jobb: Bachelor i organisasjon og endring
Stilling i UKA: Teaterjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?
Det er nok denne tiden jeg har lært mest om meg selv og hvordan jeg reagerer på ting.
-
Jeg har lært at jeg ikke har lyst til å bli kjendis i alle fall :) Liker å luske i kulissene jeg, ikke ture først avgårde i toget.
-
Det er viktig å koble helt av oftere enn jeg trodde at jeg trengte. De reservebatteriene må lades opp i sommer også bør de ikke brukes igjen før byggeperioden starter.
-
Tålmodighet er gull, det er jeg blitt flinkere på!
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
-
Tannbørste – for en oppfinnelse!
-
Film – lenge leve!
-
Italiensk mat – får aldri nok!
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
Den luskende UKEfølelsen! Når du først har kjent den er det ingen vei tilbake :) Lurer på hvor mange UKEr jeg skal være mer på :)
4. Drømmekonsert?
Leonard Cohen på den greske øya Hydra. Hvis jeg får oppleve det før han dør er alt ok pluss!
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
Shit banditt! Skal jeg fortelle det? Nei, nei, nei... Etter sensur står jeg igjen med: Jeg føler meg veldig tøff når jeg kjører bil, hører på høy musikk og synger av full hals :)
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
Mest sannsynlig på sofaen eller på kino. Hvis jeg går på kino vil jeg helst gå på Prinsen kino fordi det er mye bedre kinostemning der. Jeg har sommerjobb på kino for syvende år på rad nå så det blir en fin sommer :)
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
Dette har vært meg hele eksamensperioden gitt. Jeg forsøker å bruke penger bare på mat men her om dagen så kjøpte jeg en ny te-boks til 100 kr så det var jo ikke veldig økonomisk. Den var veldig fin da! Og står nå fint ved siden av resten av samlingen! Nå er det vel strengt talt -1,256 kroner heller enn 200 igjen... Hvor er skattepengene?
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
"Halveis til femti – hva er planen nå?"
9. Hva er ditt beste partytriks?
Haha! Det må nok være linedance med Tore UKEsjef som står høyt på lista om dagen. Vi er faktisk skrekkelig gode! Giiiha!
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Det er nok kanskje en episode av noe som dro meg hjemover. Jeg blir ikke så grei å ha med å gjøre hvis jeg ikke har fått sett film og/eller tvserier på en uke. Da er det bedre med en times time-out også komme tilbake på festen i bedre humør :)
VG-lista 2011
Sommerferien min har offisielt begynt. Bare et døgn etter jeg landet i Oslo, stod jeg på den røde løperen for å kickstarte festivalsommeren 2011. I striregnet fant jeg veien til presseakkrediteringen backstage. Et par timer med kjendisspotting, journalistsladder og gratis kaffe senere, forsvant regnskyene. Oslo er virkelig på sitt verste under VG-lista. Hundre tusen fjortenåringer samlet på Rådhusplassen er grunn nok til å se showet fra sofaen, men jeg lærer aldri. Jobben som festivalblogger tvinger meg gang på gang ut i massene av seiljakker, rennende mascara, hylende mindreårige og det som kan krype og gå av Norges såkalte kjendiser. Men så er det jo litt gøy også.
Mainstream, landeplagende listepop? Ja. Verdt å få med seg? Ja. Faktisk.
Aleksander With, Eva & The Heartmaker, Mo, Atle Pettersen, Erik og Kriss, Alejandro Fuentes, Veronica Maggio, Rasmus Seebach, Chris Medina og en hel haug andre. En god start på festivalsommeren.
UKA fikk anerkjennende nikk og smil fra dem både foran og bak kamera i går. De vet hvem vi er.
10 med UKEstyret - del 4
Serien "10 med UKEstyret" vil i åtte uker erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. Økomomisjef Marthe står for denne fredagens underholdning.
Navn: Marthe Fuglesang
Alder: 23
Hjemby: Asker
Studie/jobb: Bygg og miljøteknikk, Veg og transport. Jobber i Jernbaneverket ved siden av skolen
Stilling i UKA: Økonomisjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?
Jeg har lært at jeg trenger tid for meg selv, selv om jeg anser meg selv som en sosial person.
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
To-do-lister, skinnjakken min, vinkvelder
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
Verdens svetteste hybel!
4. Drømmekonsert?
Metallica i teltet!!!
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
p4-favoritter...
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
Før jeg ble med i UKA-09 var jeg fast inventar på Downtown... Nå vet jeg ikke hva en torsdag vil innebære.
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
Mat! Sannsynligvis bruker jeg mer enn 200kr og må ta en telefon hjem til mor og far.
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
"1.90 med hæler og stolt av det".
9. Hva er ditt beste partytriks?
Jeg kan stå i bro og slå hjul.
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Jeg sier veldig sjeldent nei til en fest, så det må da være at jeg har noen på besøk eller at jeg rett og slett er sliten og trenger en rolig kveld.
10 med UKEstyret - del 3
Serien "10 med UKEstyret" vil i åtte uker erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. Infosjef Hanne står for fredagens underholdning før alle forsvinner ut i sommernatten for å feire endt eksamensperiode og sommerferie.
PERSONALIA:
Navn: Hanne Brønmo
Alder: 21
Hjemby: Vinstra
Studie/jobb: Jus
Stilling i UKA: Infosjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?
At jeg klarer mye mer enn jeg tror. Og at om det ikke går bra, så går det over.
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
Kaffe, en dose hverdagsglamour, moleskine.
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
Ikke tro det blir problemfritt å ta full studieprogresjon, ikke tro du unngår hybelskandalene, og "inbox zero" er en illusjon du bare kan glemme.
4. Drømmekonsert?
Prince i dødens dal er en uoppnåelig drøm.
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
Jeg leser uhorvelig mange blogger. Av typen "anorektisk svenske med fritidsproblemer", politiske, feministiske, livsstilspregede, helse, mote, kulturelle, og så videre. Det er på grensen til usunt.
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
Om ikke på kontoret, i en myk sofa eller et sted med varmelamper ute.
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
En pakke kriserøyk, mel til brød og lager grønnsakssuppe til resten av måneden.
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
“Tilværelsens uutholdelige trøtthet”
9. Hva er ditt beste partytriks?
Jeg pleier som regel bare å åpne munnen, så underholder jeg de fleste. Gudbrandsdalsdialekt slutter aldri å forundre, og hvis man virker nogenlunde oppegående i tillegg, skaper man oppstandelse!
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Finlese DN lørdag i sengen, se Dax18 på nett-tv og danse foran speilet.
10 med UKEstyret - del 2
Serien "10 med UKEstyret" vil i åtte uker erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. I del to er det adminsjefen, Frøydis, som står for fredagsunderholdningen.
PERSONALIA:
Navn: Frøydis Folvik Bjerkholt
Alder: 23
Hjemby(gd): Stjørdal
Studie/jobb: Siv.ing nanoteknologi, 4. klasse. Jobber som spin- og puminstruktør i SIT.
Stilling i UKA: Adminsjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem?
Tja. At jeg er ganske god til å holde på hemmeligheter.
2. Tre ting du ikke kan leve uten?
-
Komboen hvitost, kaviar og agurk
-
Skjerf i ull
-
Gmail keyboard shortcuts.
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det?
Det er uhyre avhengighetsdannende og du får et forvrengt syn på hva som er fornuftig gå-hjem-tid.
4. Drømmekonsert?
Kent i Storsalen.
5. Hva er din aller største guilty pleasure?
De aller største fortjener ikke å stå på trykk. Det som kan nevnes er at jeg har Backstreet Boys - The Call og diverse N*sync på ipoden og synes det er fett.
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld?
Som oftest ikke på Downtown (som forøvrig også er en guilty pleasure, de gangene det skjer.)
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på?
En halv bong, 5 kg tørka linser og et flakslodd.
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den?
Trøndercarrot.
9. Hva er ditt beste partytriks?
Åpne en kokosnøtt. Dessverre får jeg sjelden vist det.
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig?
Dette skjer riktignok ikke så ofte, men isåfall er det for å drikke rødvin, bake brød, se noen episoder av “Solsidan” og gjøre kupp på ebay.
Gløsinger..... og oss andre.
Det er tidlig fredag kveld. Jeg har gjemt pensumbøkene mine under gjenggenseren og trykket play på ”guilty pleasures”-listen min i spotify. Jeg har for mye energi til å sitte stille, men jeg er alene om å kunne bevege meg bort fra sofaen/lesesalen. Det eneste som er å finne av en slags underholdningsverdi er topplisten på blogg.no, men jeg vil heller ut for å se halvsvette eks-paradisedeltakere bak bardisken på Gossip enn å lese om det på bloggene deres. Jeg kunne dratt på meg strømpebuksen og forsvunnet ut i vårnatten på et blunk hvis noen hadde blitt med meg, men alle vennene mine leser til eksamen. Så jeg blir stående å danse med meg selv foran speilet. Nok en typisk fredag for en NKF-student under gløsingenes eksamensperiode.
Da jeg flyttet til Trondheim for et år siden var Gløshaugen bare det Galtvortlignende bygget tronende over studentbyen jeg den gang ikke kjente. Jeg stod på broen utenfor skolen min og så tordenskyene rulle inn over det mektige bygget, og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg aldri fikk besøk av en hvit ugle med en pergamentrull undertegnet Humlesnurr. Jeg følte meg som en gomp, den gang nokså lykkelig uvitende om alt jeg skulle gå glipp av. Nå, derimot, får jeg skeptiske blikk hver gang jeg nevner NKF i nærheten av gløsinger. Jeg er en grums, med en fot innenfor trolldommens verden på Gløshaugen og resten av kroppen godt plantet foran macen min i Kjøpmannsgata 65.
Og der er det ikke mye magisk som skjer. Mens allværsjakkekledde gløsinger trekker oppover bakkene mot hovedkvarteret hver morgen, ramler useriøse, firkantøynede liksomstudenter inn på NKF. Jeg er, som dere kanskje har skjønt, ikke så veldig glad i skolen min. Jeg hadde sikkert vært kjempefornøyd og lykkelig uvitende om studentverdenen jeg gikk glipp av, hadde det ikke vært for at jeg forvillet meg inn i en verden av gløsinger i begynnelsen av mars.
Jeg føler meg, bokstavelig talt, sett ned på. Fra journalistenes faste klasserom i 5. etasje ser vi Gløshaugen trone over oss. En av jentene i klassen, som har vært trønder like lenge som meg, spurte meg en dag hva i all verden ”det store, grå bygget der oppe” var. Sjokkert forlot jeg klasserommet og vurderte å aldri sette foten min på den pengeslukende privatskolens linoleumsgulv igjen, men jeg vender stadig tilbake til det røde bryggehuset ved elven. For tiden bare for å drukne i worddokumenter og pensumbøker mens jeg venter på at studentene på haugen skal levere sin siste eksamen og ha tid til å leke med meg igjen. For jeg har jo faktisk eksamen jeg og. Det er bare det at den finner sted når alle andre sitter på Galtvortekspressen hjemover etter nok et endt, innholdsrikt skoleår.
Det er alltid noen som har det bedre enn meg. Samtidig som jeg misunner gløsingene samholdet og den interne studieverdenen de lever i, finner jeg alltid muligheter til å trives i min egne privatskoleverden. Har jeg en dårlig dag, skal det ikke så mye mer til enn et besøk hos en eksamenslesende gløsing, for det er alltid noen som har det verre enn meg også. Allikevel vurderer jeg (nesten) daglig å gjøre NTNUer av meg, men at jeg begynte på NKF da jeg flyttet til Trondheim har vel sine logiske, naturlige grunner.
Skulle jeg en gang i fremtiden slenge skolesekken på ryggen og legge journalistblokken igjen hjemme, så ender jeg vel neppe opp på Gløshaugen uansett. For det eneste jeg egentlig er interessert i der oppe, er mannekjøttet (som det så delikat heter i bloggverden) som for tiden gjemmer seg innendørs, hengende over mattebøker og stirrende på dataskjermer. Skulle det en gang faktisk bli NTNUer av meg, blir jeg nok en Dragvoller.. og da er jeg jo like jævla langt.
10 med UKEstyret - del 1
Serien "10 med UKEstyret" vil i løpet av de kommende åtte ukene erstatte NRKs gullrekke og/eller drikkelekene på fredagsvorset, litt avhengig av hvilken sjef som får i oppgave å utlevere seg selv på bloggen. Vi begynner sterkt, og naturlig nok, med sjefen over alle sjefer. Mest fordi han har svart så kort at det ikke stjeler noe tid fra alle de eksamenslesende. Men også litt fordi han er sjef.
Navn: Tore Lie Falkenberg
Alder: 23
Hjemby: Asker
Studie/jobb: Siv.ing bygg - Vannkraft
Stilling i UKA: UKEsjef
10 SPØRSMÅL:
1. Har du lært noe nytt om deg selv under vervet som UKEstyremedlem? - At det kan være gøy å holde tale foran mange, mange mennesker - At man får et rart forhold til studielånet når man jobber med et budsjett på 40 millioner - At det er litt gøy og litt rart å være "kjendis" på Samfundet - At man har ufattelig med energi og arbeidsdriv når man jobber mot noe stort og spennende
2. Tre ting du ikke kan leve uten? - Musikk - Å ha kreative og sprudlende folk rundt meg - Nye opplevelser
3. Hvis du skal advare mot noe med UKA, hva er det? Hold dere fast, UKA-11 blir magisk!
4. Drømmekonsert? The Core i Klubben
5. Hva er din aller største guilty pleasure? Filmer med Ryan Gosling og Ellen Page
6. Hvor er du å finne på en torsdagskveld? Møte med Finansstyret på Samfundet
7. Du har 200kr igjen å leve for resten av måneden. Hva bruker du pengene på? Mel + egg + melk + salt = pannekaker
8. Som 25-åring gir du ut en selvbiografi. Hva heter den? "En pretensiøs jævel" Undertittel: "25 år og allerede selvbiograf"
9. Hva er ditt beste partytriks? Jeg har lik latter som Langbein
10. Det er lørdag og du blir bedt på fest. Du sier du må hjem for å gjøre noen viktige skolegreier. Hva skal du egentlig? Se film (ref. punkt 5)
Introduksjon
”Hei! Madeleine. Hyggelig.”
”Åja, det er du som er bloggeren!!”
Jada, det er jeg som er bloggeren. Det er jeg som alltid har kameraet hengende over skulderen og iPhonen i hånden. Jeg har sendt hundre mailer og sittet på møter, planlagt, kranglet om og pirket på det dere ser på nå. Jeg har gitt de glemte heltene på IT-hybelen hodepine med bloggmaset mitt og kollegene mine i redaksjonen timevis med hodebry over bloggmyldring. Siden tidlig mars har jeg introdusert meg som ”journalist og.. UKEblogger”.
Nå er den endelig her. Den første bloggen i UKAs historie. Og det gjør vel meg til historiens første UKEblogger, gjør det ikke?
Nettopp. Så da må jeg vel introdusere meg for dere. Hei, jeg heter Madeleine Delp Bergsjø, men har i løpet av semesteret som UKEfunk blitt døpt om til ”mmaddiiee”. Kallenavnet har vel en viss sammenheng med hvorfor jeg fikk komme inn i hybelvarmen hvor redaksjonen har sine ukentlige redaksjonsmøter. Jeg blogger, men er av typen som liker meg best bak kamera, ikke foran.
Jeg studerer på en skole nittifem prosent av Trondheims befolkning aldri har hørt om. Jeg begynner å bli vant til at folk rynker på nesen når jeg forteller dem at jeg studerer journalistikk på Norges Kreative Fagskole. Heldigvis har jeg såpass selvinnsikt at jeg for lengst har innsett at jeg aldri kommer til å bevege meg noe særlig lengre opp bakken mot Gløshaugen enn til trafoen, i hvert fall ikke med allværsjakke og skolesekk på ryggen.
Det er neppe tilfeldig at jeg endte opp som UKEfunk, for jeg har visst vært nabo og et par år yngre skolekamerat av selveste UKEsjefen halve livet, uten en gang å vite det selv. Jeg kommer med andre ord fra Asker, og har i skrivende stund vært trønder i nesten ti måneder. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg har blitt så glad i byen at jeg kunne blitt trønder på heltid. Men bare så lenge jeg får være UKEfunk på heltid også, selvfølgelig.
Som UKEbloggleser har du mye å glede deg til. Mer enn det vil jeg ikke avsløre i første omgang.
