Rattle and hum
Det spennende platedelingsprosjektet seiler videre. Forrige gang seilte vi i medvind og alt var fryd og gammen, men i dag står det noen skjær i sjøen når Mag-Z bestemmer seg for å sette T-Rays musikkfilosofi på prøve. Dagens plater er:
Cold War Kids - Robbers & Cowards (Til Mag-Z, fra T-Ray)
Krezip - What Are You Waiting For (Til T-Ray, fra Mag-Z)
T-Ray om “Robbers & Cowards”:
Cold War Kids er et litt forglemt skrangleband fra Los Angeles, som hadde en sykt bloggehypet serie med EPer en gang i 2005-06, og deres latterlig etterlengtede debutalbum skulle bli indierockens redning. Denne hypen var det omtrent egenhendig musikknettstedet Pitchfork som sto bak, og det var de samme som formet Cold War Kids' videre skjebne, da de ga debutalumet Robbers & Cowards en svært lunken 5.0-anmeldelse og la all hypen stein død. Cold War Kids har blitt stående som et av de beste eksemplene på den nesten skummelt store makten slike anmeldere kan få som hype-skapere og -slettere.
Nok om det. Den lunkne anmeldelsen stiller jeg meg helt uforstående til, dette albumet digger jeg. Røde tråder i de andre fire anbefalte platene mine her er perfeksjonisme, finpussing, strøkenhet. Robbers & Cowards, derimot, er så herlig i det totale fravær av disse. Nathan Willett skriker og skråler, og selv om han når latterlig lyst og har en kraftig og følelsesladd stemme, har han ikke akkurat noe vokalteknikk å snakke om. Trommene rufser opp lydbildet på en dynamisk, spennende og kul måte. Sangene er herlig bluesete, de lunter og sjangler av gårde med flust av blåtoner og disharmonier. Jeg lar meg inspirere av pianospillestilen: aggresiv, jazzet, skitten. Willett er pianisters Jack White. Tøff musikk.
Noen sanger er skikkelig diggbare og albumet ga noen herlige halv-hits i “Hospital Beds” og “Hang Me Up To Dry” (pianobreakene!). Andre sanger er mer stilstudier, og de aller fleste av disse fungerer også kjempebra. Selv om de ikke slår an like umiddelbart hos folk flest, er den rent bass- og perkusjonsdrevne “Saint John” er et høydepunkt for meg, og et annet er småschizofrene “God, Make Up Your Mind”.
Aller best er de derimot når de bare er Cold War Kids, når de verken prøver å lage enkel eller vanskelig musikk. Åpningssporet “We Used To Vacation”, om en angrende alkoholiker, er Cold War Kids i sitt rette element: et møkkete men fengende pianoriff, en stadig mer plagsom gitarstemme, gripende tekst skrevet fra en ulykkelig manns ståsted (akkurat denne stilen er de temmelig gode på), og det hele avsluttes med litt Willettsk jamring.
Mag-Z om “Robbers & Cowards”:
Skrangleband er et veldig godt ord å bruke om Cold War Kids. Her skrangles det i trommer, rasles i gitarer, plinkes og plonkes på piano, og don’t get me started på vokalakrobatikken til frontfigur(?) og vokalist Nathan Willett. Skrangling kan være en velsignelse, når det gjøres på en innovativ og konstruktiv måte (her føles det naturlig å trekke frem Kaizers), men gjort bare for rammelets skyld blir det fort slitsomt (her ville nok mange trukket frem trommene på Metallicas “St. Anger” som skrekkeksempelet, men personlig synes jeg det er et trivelig album. Ja, jeg vet. Kontroversielt.) Det gjenstår altså å se hvilken del av knivseggen Cold War Kids faller ned på.
Jeg lærer raskt at skinnet kan bedra. Låtene høres tilsynelatende streite ut, helt til pianisten (som avslører seg sjøl som kombinert vokalist og frontfigur i tillegg) begynner å hamre løs på tangentene han har til rådighet, for så å gå tilbake til streit rock igjen. Alt sjølsagt ispedd Willetts, gauling, som vi ville sagt på Tiller. Liker for øvrig fiskestangreelingen på “Hang Me Up To Dry”. Jeg oppdager etter hvert som platen skrider frem at Cold War Kids definitivt ikke lander på den anmasende siden av skranglegjerdet. Melodiene er pene å høre på, og låtene drives frem av energien som ligger i denne typen musikk.
Den lavmælte “Robbers” skiller seg sånn sett ut, og blir som for et litt haltende pusterom på platen å regne. “Pregnant” er også med på å dysse ned tempo og sinnsstemning.
I “God, Make Up Your Mind” hører jeg igjen jazzklubben fra BT, i kombinasjon med en litt Thom Yorksk jamring (jeg skjønner jo hvorfor du liker denne så godt, T-Ray), ispedd Willetts plutselige innfall av tangenthamring, en slags signatur på at du hører på en Cold War Kids-låt.
Avslutningsvis får vi servert et bonusspor etter den obligatoriske lange pausen som gjør sistesporet uaktuell for å delta i en hvilken som helst spilleliste. Dette bonussporet har, som du sa ved plateoverleveringen, definitivt et drag av Bjarne Jarlfjott over seg (for de uinnvidde er Bjarne Jarlfjott mitt bergenske, alkoholiserte musiker-alter-ego.) Spørsmålet er jo da om dette bonussporet tilfører platen noe. Njesj.
...plutselige innfall av tangenthamring, en slags
signatur på at du hører på en Cold War Kids-låt.
Så hva er det som funker bra og hva funker mindre bra? Jeg kan nok personlig foretrekke låtene der Willett er litt nedpå; de røffere låtene kan fort gli litt over i hverandre. Samtidig er det noe veldig kick ass over åpningssporet “We Used To Vacation”, definitivt en låt jeg vil ha hyppige gjenhør med i tiden fremover, som vel kan sies å høre til den mer røffe kategorien. Legg til spenstige låttitler som “Red Wine, Success!” og min favoritt “Passing the Hat”, så har du et album som absolutt falt i smak, sjøl om det nok trenger noen lytt til for å sette seg helt.
Og det har jeg da visserlig tenkt å gi det.
Mag-Z om “What Are You Waiting For”:
I dag skal du få en nederlandsk godbit av meg. Krezip ble dannet i 1997, antageligvis i forbindelse med et skoleprosjekt, da medlemmene på den tiden var i 15-17-årsalderen. Dette resulterte i veldig dårlig engelsk, både tekstlig og uttalemessig, på de første EP-/platene, så jeg har spart deg for disse (sjøl om det utvilsomt er flere leekkerbijskener, som de sier i Nederland, på disse platene også, som “Someone Else”, “Won’t Cry” og “I’ll Be Gone”, men det er et annet blogginnlegg.) Platen du har fått av meg er deres tredje fullengder, “What Are You Waiting For?”, gitt ut i 2005.
Denne platen er langt mer polert og gjennomført enn forgjengerne, og bidro til å befeste posisjonen som en av Nederlands mest spennende pop acts. Denne påstanden har jeg sjølsagt ingen som helst belegg for, da jeg i 2005 satt på et loft på Tiller, og befant meg aldeles ikke i eller rundt treskolandet.
Ja, greit, dette er pop. Pop slik det kan gjøres: pent og pyntelig. Her er ikke autotune, vanvittige kostymer, eller unødvendig åpenbare referanser til sex (heller det motsatte, i “Out of My Bed”). Denne platen ligger nok et stykke unna de provoserende taktskiftene og polyrytmene du normalt låner bort ørene dine til, men dette er også et bevisst grep fra min side: Jeg prøver å få dratt deg ned til oss vanlige dødelige, på Planet MTV.
En knuskkjuke hvisket meg i øret at du ikke var videre imponert etter å ha lyttet til åpningssporet. Dersom dette skyldes en enorm motvilje mot musikkfilosofien til Krezip, vel da skal du slite den neste timen. Skyldes det derimot at du ganske enkelt ikke likte låten, er det fortsatt håp.
Styrken i denne platen ligger nemlig hos de mer nedpå, rolige låtene. Instant elsk-sangen “Forget What I Said” som runder av platen på en vakker måte, og den som siden ble min favoritt på platen, “I Apologize”, viser platen fra sin beste side. “Brighter Days” er en annen rolig-favoritt. Det som trekker ned platen, for min del, er det som på fotballspråket kalles stallfyll. Det er flere låter på platen jeg ikke klarer å få et forhold til, som “Same Mistake” og “Same Old Story”, som lett kunne glidd inn som soundtrack til “One Tree Hill”, normalt ikke et kvalitetstegn.
Det fins også uptempo-låter av godt kaliber, som for eksempel “Don’t Want You” og “Really Something”, eller “Nåkke for deg sjøl” som den ville hett dersom den var laget av bergensbandet All Dressed Up And Nowhere to Go on a Monday or Tuesday Night.
Så kan du heller prise deg lykkelig over at jeg tross alt ga deg et engelskspråklig band fra Nederland, en niet het lieks von Bløf, De Poema’s of Acda en de Munnik... (wops, der smalt det inn en glose fra grannelandet - det er musikknerdens sjølpåførte lodd.)
T-Ray om “What Are You Waiting For”:
Dine hederlige intensjoner til side, Magnus, dette synes jeg var et døllt, monotont og klisjéfylt album. Jeg tør påstå at jeg støtt og stadig legger polyrytmene til side og nyter litt pop. Et stykke godt pophåndverk kan være gåsehudfremkallende og gripende som lite annet, så jeg forsikrer at alt av fordommer (coveret er jo en fryd!) var lagt til side. Problemet her er at det langt i fra er snakk om godt pophåndverk.
Jeg tror knapt det var en eneste strofe her jeg følte jeg ikke har hørt før. “What are you waiting for” føles fem år etter det som var dens tid. Det er et album med ni “Teenage Dirtbag”s og fire strategisk plasserte powerballader. Sjekk millimeterpresisjonen: Tre rockesanger, en rolig, to rockesanger, en rolig, to rockesanger, en rolig, to rockesanger, en rolig. Alle sangene er bygd opp prikk likt, bygger rundt de seks samme akkordene, osv, og da jeg kunne harselert med dette i avsnittvis (Alle er er nøyaktig like lange: På tolv sanger er det et spenn på 39 sekunder!), skal jeg holde igjen så godt jeg kan, for dette er en formel som 90 % av alle monsterhits følger, og det er en formel som fungerer.
Noen ting er vi i alle fall enige om, som at “Forget What I Said” er den klart beste sangen på albumet. Her har vi kun frontkvinne Jacqueline Govaert som spiller piano og synger, og her kan jeg for kanskje første gang på albumet spore litt ekte følelse i sangen. Den fungerer bra. Som forrige setning dog viste skorter det kraftig på følelse, innlevelse og vilje på resten av albumet, og dette er kanskje det største av mine ankepunkter. Det føles mekanisk og lite ektefølt.
Jeg fortsetter å være raus. “Don't Crush Me” er faktisk halvkul og har et av de mer vellykkede refrengene – en sang jeg gjerne kunne skrudd opp for hvis den hadde kommet på radioen. Denne testen tenkte jeg mye på underveis – hadde jeg digget det hvis de spilte den på radio? For dette er jo beregnet på radio, det er ikke et album-album. Å slite seg gjennom hele tretten låter med slikt på en gang er ingen forunt. De litt ekstra punkete sangene er kanskje også offer for denne skjebnen – de ville vært kule på radio, men når det pøses på med punk på “Don't Want You”, sang nummer tolv, og Jacqueline synger (faker?) et “onemoretime!” før siste dobbeltrefrenget, ja, så er et slikt refreng til det aller siste mine gnagsårbefengte ører vil ha. Det ble en kraftig facepalm der, gitt.
Å slite seg gjennom hele tretten låter
med slikt på en gang er ingen forunt.
Face it, hele dette albumet kunne glidd inn på “One Tree Hill”-soundtracket, ikke bare de svakeste. Det er vel heller slik at de svakeste ikke hadde kommet med en gang.
Håper jeg med dette har klart å poengtere at det er dette albumet det er noe i veien med, og ikke min musikkfilosofi. Hadde du stilt opp med et bra MTV-album til meg, hadde pipen vært en annen. Men nå må jeg gå og høre på The Fray.<333
De neste platene som skal i ilden er The Presets' "Beams" og Alias & Tarsiers "Brookland and Oaklyn". Er gladguttene våre på godfot igjen etter dette? Følg med!
At conception
Konseptet bør være velkjent nå, T-Ray og Mag-Z har gravd frem fem perler hver fra sine imponerende platesamlinger, og gitt platene til hverandre i en enten altfor tidlig eller altfor sen julepresang. Nå skal vi finne ut om dette ble en suksess, eller om bacongrill fra Shell er et vel så bra gavetips til neste gang. Uten mer dill dall og snikk snakk går vi i gang, og første platepar ut er:
Cloud Cult - The Meaning of 8 (Til T-Ray, fra Mag-Z)
BT - This Binary Universe (Til Mag-Z, fra T-Ray)
Mag-Z om “The Meaning of 8”:
Jeg starter dette spennende prosjektet med en ekte indieperle, nemlig det Minnesota-baserte bandet Cloud Cult, og deres plate fra 2007 “The Meaning of 8”. I prosessen det var å finne fem, og holde seg til fem (i alle fall i denne omgang), plater, så var flere plater både inn og ut av listen min, men et par sikkerstikk hadde jeg hele veien, og “The Meaning of 8” var et av disse.
For å begynne med litt bakgrunnshistorie: Cloud Cults mesterhjerne og frontmann, Craig Minowa, mistet sin to år gamle sønn i 2002, og dette har naturlig nok forfulgt hans musikalske karriere siden. Da denne platen kom ut ville sønnen fylt åtte år, og herfra kommer 8-symbolikken som er et gjennomgående tema gjennom hele platen.
I tillegg til å være et gjennomført nydelig album, fra start til slutt, byr også “The Meaning of 8” på de virkelig gode låtene. Jeg tenker da på låter som “Please Remain Calm”, “Chemicals Collide”, “Your 8th Birthday” (med en av de tristeste tekstene jeg har hørt), og, ikke bare ikke minst, men desidert størst: “Take Your Medicine”. Jeg har aldri blitt slått mer i bakken, hodestups forelsket, i en låt etter bare ett lytt som jeg ble da jeg hørte denne en februarkveld i 2007. Den har siden blitt en av mine desiderte favorittlåter, og er i følge last.fm den låten jeg har spilt av flest ganger siden desember 2006.
Jeg har et veldig sterkt minne fra denne platen, og det stammer fra 2008, da jeg en kald januarnatt satt på nattoget fra Bergen til Drammen(!) Omtrent på Geilo våkner jeg fra min ikke videre dype søvn, det er midt på natten, bekmørkt utendørs, og et hvitt teppe har bredt seg over omgivelsene. Jeg var ikke vant med snø fra Bergen, så det var et vakkert skue å våkne til. iPoden har trålet seg gjennom spillelisten min og nådd slutten av “Dance For the Dead” fra denne platen, og det allerede vakre øyeblikket akkompagneres av det såreste koret, med ordene “Can you hear them come, can you hear them come?”
Å klistre den overmisbrukte labelen indie på et band har aldri vært mer riktig. Cloud Cult gis ut på sitt eget plateselskap Earthology Records, og kun gjenvunnet materiale går med til produksjonen av platene. Den dagen kapitalismen til slutt bukker under for proletariatets diktatur vil ett eneste plateselskap gjenstå på denne planeten. Om ikke dét er independent, så er ingenting det.
Men! Før jeg snakker meg bort. Dette er ikke min anmeldelse, og T-Bjarne, jeg bare nevner det: Du har å behandle denne platen med aktelse, eller som de sier i Tyskland, mit ACHTUNG!!
Ikke for å foregripe begivenhetene, men skulle jeg gitt en karakter til denne platen så ville jeg nok gitt en 8/10. Eller terningkast 8.
T-Ray om “The Meaning of 8”:
Det musikalske virkemiddelet jeg er kanskje aller svakest for, er nok bruken av kraftig vrengt gitar, mørk og grungete og stygg, liggende skikkelig lavt i miksen på en rolig/midtempo sang i et ellers rolig lydbilde. Akkurat som på andre sporet på The Meaning of 8, ”Please Remain Calm”, hvor virkemiddelet utnyttes til det fulle. Det funker så sykt bra. Sangen krydres videre med sikkert ti forskjellige bass-stemmer – clean bassgitar, fuzzbass, fretless, bassklarinett, tuba, kontrabass, de mørkeste pianotonene – de ulike stemmene veves inn og ut av lydbildet, og resultatet er aldeles herlig.
Dette er et godt eksempel på de tingene jeg liker ved The Meaning of 8. Instrumenteringene er en sann fryd, det er vakker og velkomponert musikk, og helhetsinntrykket er overveiende positivt. Første gang jeg hørte den var da jeg kom hjem etter en kveld på kino, hvor jeg hadde sett Lars von Triers Melancholia. Som alle som har sett filmen (eller kjenner det minste til Larsern) kan forstå, var altså ikke hodet mitt helt i vater, så når den forholdsvis banale setningen ”Put your face on mine!” gjentas med desperasjon og intensitet gang etter gang, klarer jeg ikke la være å putte det inn i en altoppslukende, kosmisk sammenheng.
Albumet gjorde seg svært godt som tonefølge under tungsinn, og ved senere og mer varierte anledninger har det fungert vel så bra. Det vokser for hver gjennomlytting, og selv om det er hele 19 spor langt holdes koken oppe gjennom hele spilletiden, det er høydepunkter hele veien ut.
Hvis jeg skulle ha noe å utsette er det selve sangene. Melodiene kan bli litt forglemmelige og virker i blant som fyll oppå et kult instrumentalspor. Stemmene blir ofte litt i overkant skjøre og vare, jeg blir ikke alltid overbevist om at det er verdt å høre etter på tekstene. Det er derimot plenty med hederlige unntak blant de 19 sporene at det er en mer enn godkjent dose sterke sanger. Noen jeg virkelig må trekke frem er ”Take Your Medicine”, ”Chemicals Collide”, ”2x2x2”, ”Brain Gateway”, og nevnte ”Please Remain Calm”.
"Hvis jeg skulle ha noe å utsette
er det selve sangene"
I alt en kjempepositiv overraskelse. Fra jeg først trykket på ”play” og ble møtt med strykere, bongotrommer og elektronikk i skjønn forening, skjønte jeg at dette var midt i blinken. Takk!
T-Ray om “This Binary Universe”:
”This Binary Universe” er et herlig album, avslappende og samtidig veldig interessant. Musikken er elektronisk – eller rettere sagt, elektronifisert. Det aller meste av instrumenter høres nemlig organiske og velkjente ut, men hele lydbildet er gjennomelektronifisert, med chipping, tweaking, stuttering og en masse andre engelske musikkuttrykk jeg ikke kan på norsk.
Vi har trege, ti minutter lange kutt som gjentar den samme frasen sikkert 50 ganger. Det er stappfullt av lengsel og resignasjon, men hele tiden så umåtelig vakkert. Vi har også supermektige passasjer. Det tordnes av gårde med grandiose symfoniorkestere som rives i fillebiter av elektronikken. Det er spennende, dramatisk og intenst. Det er fryktelig vanskelig å sette musikken i en bås, men jeg traff på sjangerbeskrivelsen ”epic ambient” en gang, og det føles veldig treffende.
Det musikalsk sett mest fascinerende med dette albumet er når de repeterende partiene – det være seg lounge-jazz, varm, gammeldags swing eller kalde, moderne ambient-passasjer – elektrifiseres og samples og kuttes opp til små biter i umulig komplekse taktarter og polyrytmer. Slikt elsker jeg. ”Dynamic symmetry” er et prakteksempel på dette. Det er gjort med usedvanlig eleganse. Albumet oser perfeksjonering; når jeg lytter til det føler jeg hele tiden at ”dette er helt perfekt”.
Jeg tror du kommer til å like dette albumet mest på grunn av de kraftfulle delene, de som skiller seg ut fra det avslappende teppet albumet bygger på (og bruker mye tid på å bygge). Jeg tenker på det mektige, herlig tribal-inspirerte andrepartiet på ”The Internal Locus”. Jeg tenker på den nesten Sigur Ròs-aktige sistesporet ”Good Morning Kaia”, det minst fiksfaksete på albumet, bare en smakfull og perfekt utført megacrescendo som gir lassevis med godfølelse. Ikke minst tenker jeg på det sinnsykt grandiose klimakset på ”The Anhtkythera Mechanism”, et teknisk, kunstnerisk og musikalsk mesterstykke.
Jeg håper inderlig ikke jeg er en pest og en plage som gir deg et så langdrygt album, men jeg mener This Binary Universe er et imponerende album og et landemerke innen elektronisk musikk. Håper det smaker!
Mag-Z om “This Binary Universe”:
La meg først gjøre dette klinkende klart: “This Binary Universe” er ikke en plate du setter på på et vorspiel for å geare opp stemningen. Dette er ikke en plate du setter på på et vorspiel i det hele tatt, med mindre du er på veldig merkelige vorspiel.
Enter BT, eller Brian Wayne Transeau, som jeg har wikiet meg frem til at han heter. Mannen med de tusen instrumentene, som spiller gåtefulle, nærmest forførende melodier, som ikke krever noe annet av deg enn din tid og totale oppmerksomhet.
De fleste låtene på “This Binary Universe” følger noenlunde samme oppskrift. Et i overkant lett og døsig parti innleder låten, gjerne i flere minutter, før en merker at det bygger seg opp til et slags klimaks. Dette klimakset kan ta form av hvining i insrumenter eller forvrengt babyhyl(!) Etter klimakset briljerer Transeau med x antall instrumenter, som han gjerne porsjonerer ut over låten, mens de spiller repeterende stykker av melodi, bare avbrutt av plutselige elektroniske oppbrudd. Etter at Transeau har briljert ferdig, følger et like lett, kanskje til og med lettere, og like døsig avslutningsparti som det introen var.
"Dette klimakset kan ta form
av hvining i instrumenter
eller forvrengt babyhyl."
For å sette deg på sporet av hva “This Binary Universe” handler om, så kan vi gå til andresporet “Dynamic Symmetry”. Denne låten bærer preg av at Transeau ikke klarte å bli enig med seg sjøl om hvilket instrument som skulle få spille førstefiolin(!) Xylofonen tar en tidlig ledelse, men blir kjapt innhentet av gitaren, som også vil ha sitt å si. Denne avløses så av pianoet, der den spiller hva som kunne vært hentet ut fra en 50-talls jazz noir. Til tross for at låten skiftet karakter såpass ofte, hørtes den likevel alltid ut som én låt. Jeg antar det er dette som kalles dynamisk symmetri.
Det er også mer ambisiøse spor på platen, som for eksempel “The Anhtkythera Mechanism” som leker med storslagenhet i sine litt Lord of the Rings-aktige symfonier. Jeg får et morsomt bilde inni hodet mitt når jeg hører denne låten. Jeg ser for meg Peter Jackson sitte på kontrollrommet og se på en ferdigmikset, dramatisk scene, mens stolen hans knirker som en god gammel kontorstol skal, og lyden vekselvis faller inn og ut av de gamle papphøytalerne hans. Den gjerrigknarken. Men dette var en avsporing.
Som avslutning av platen fungerer “Good Morning Kaia” svært godt, der den på en flott måte oppsummerer og avslutter platen: Litt drømmende, litt storslagen.
“This Binary Universe” er ikke platen du setter på på et vorspiel. “This Binary Universe” er platen du setter på når festen er over, og det ikke er mer kake igjen. Når du trenger å komme deg vekk fra hverdagen for en stakket stund, gjerne en regntung, ikke for kald sommerdag, litt utpå kveldingen. Når alt du har er TV-en, og tankan, dæ sjøl, og litt rom.
Neste gang setter guttene tennene i Krezips "What Are You Waiting For?" og Cold War Kids' "Robbers & Cowards", følg med!
Show me some beauty
Når man har funnet noe man liker godt, skal man ikke holde det for seg selv. Hvis du virkelig elsker musikken, så er du nødt til å dele den, av barmhjertighet, i sympati med likesinnede, som du faktisk frarøver en stor glede ved å ikke dele musikke med. Vi synes faktisk synd på dem som ikke er bevisst disse gavene til menneskeheten.
En annen grunn til at man er nødt til å dele fantastisk musikk, er denne langt mer egoistiske: hvis du viser noen fantastisk musikk som de aldri har hørt før, og begynner å elske, ja, så syns de du er sykt kul. Og det er du jo egentlig også. For det er temmelig kult å ha god musikksmak.
Alle motiver til side - det ligger stor glede i både å dele og oppdage musikk. Å spre sine favoritter, og å få noen nye. Som tidligere antydet har vi begge et veldig sterkt forhold til musikk, og hører på rimelig mye forskjellig. Som for alle som kaller seg musikkinteresserte, er deling av musikk viktig for oss. Derfor har vi gitt hverandre følgende utfordring: fem plater til utforskning. Hver av oss gir den andre fem plater fra våre rikholdige samlinger, som den andre simpelthen må få hørt. Disse platene holder en spesiell plass i våre hjerter. Vi er spente på hvordan de blir mottatt hos ferske ører. Vi unner hverandre gleden av den gode musikken. Vi gir hverandre en gavepakke på fem deilige album. Vi gir gavepakken også til deg, kjære leser, hvis du er interessert.
Fremover vil vi ta for oss to og to plater - én fra hver liste. Vi begynner med en introduksjon av hver plate, forfattet av donator, og følger opp med en... tja, ikke en anmeldelse per se, men en trivelig tekst om hvordan plata ble oppfattet og om det kan være en ny favoritt, forfattet av mottaker. Følg med videre, det blir kraftige følelser i sving, musikknerding på passe høyt nivå, og generelt hyggelig lesning!
Her er musikkpresangene:
Til: T-Ray
Fra: Mag-Z
- Cloud Cult - The Meaning of 8
- Krezip - What Are You Waiting For?
- The Presets - Beams
- Nogu Svelo! - Sibirskaya lyubov’
- of Montreal - Coquelicot Asleep in the Poppies - A Variety of Whimsical Verse
Til: Mag-Z
Fra: T-Ray
- BT - This Binary Universe
- Cold War Kids - Robbers & Cowards
- Alias & Tarsier - Brookland and Oaklyn
- Björk - Homogenic
- Grizzly Bear - Veckatimest
The thing introduces
Mag-Z om T-Ray:
T-Ray a.k.a. Thomas Ray Haaland er språkansvarlig i UKA. Med sitt skarpe blikk går han gjennom alt av tekst som skal ut i en av UKAs trykksaker, eller på nett, og sørger for et språk mer plettfritt enn en førskolelærers vandelsattest.
Sånn ellers går T-Ray første året på biologi, og koser seg der med knuskkjuker og andre mosesorter. Det jeg ville kalt “ugress”, kan T-Ray klassifisere og typifisere ned til plantens grandtante på oldemorsiden. Denne kunnskapen er grei å ha når den viltvoksende floraen på Trafoen (UKAs kontorlokale, blogr.anm.) skal til livs. Vaske her!? Men dette er jo en muggiris bactifis, en utrydningstruet gren av bactifis-familien! Hvis den ikke skal få leve i sitt naturlige habitat, her representert ved kaffetrakteren på Trafoen, hvor da?
På fritiden liker T-Ray å klatre. Sa jeg klatre? Unnskyld, buldre heter det visst. Buldring handler i grove trekk om å klatre et så kort strekk som mulig på vanskeligst mulige måte. Det er likevel påfallende hvor lett det ser ut når “klatremus” T-Ray svinger seg i veggen. Like lett går det ikke på fotballfronten, men hva kan en egentlig forvente av en som holder med Birmingham, Viking og Sandnes Ulf? For å sitere min gamle fysikklærer: “Hva med ambisjonene??”
At T-Ray er en naturens mann hersker det ingen tvil om. Rett som det er pakker han nemlig ryggsekken og begir seg ut i skogen. For å sove. For der andre ville nøyd seg med å se på noen fugler og spise den urnorske matpakken sin, så ruller T-Ray ut soveposen og overnatter wildlife-style. Ikke i telt, bevares, slikt moderne jåleri holder UKAs Lars Monsen seg langt unna. Jeg mistenker at T-Rays motiver for å være med i UKAs redaksjon, er å få en fot innenfor bimediale mediebedrift-bransjen, slik at det ultimate målet til slutt kan nås. For der undertegnede drømmer om å gi ut en bok med påfølgende deltagelse i “Bokbadet” på NRK2, sikter nok T-Ray høyere: Programlederposten i “Ut i naturen” på NRK1.
Nå er jo ikke T-Ray bare en naturens villmann. Kontrasten kunne omtrent ikke vært større til den pianospillende, konsertgjengende musikknerden som finner sine hverdagslige gleder i å lytte til musikk som går i den ukonvensjonelle og tidvis provoserende kontroversielle 11/6-takten. Og det er nettopp denne siden som nå skal få skinne, i vårt prøve-og-feilende, løs-i-snippen-orienterte bloggprosjekt. Og nå utenriks. Jeg mener, over til T-Ray!
T-Ray om Mag-Z
Mag-Z a.k.a. Magnus Solemsli er UKAs nettredaktør. Han er sjefen for det vidunderlige nettstedet UKA.no, og halvsjef for denne bloggen og en masse fine trykksaker og mye annet redaksjonelt som pågår. Når han ikke river seg i hipsterhåret sitt over øvinger og innlevering (les: alle andre dager enn søndag natt), vokter han buret for Janus FK, hører på rare plater, og nyter landskapet ut vinduet på den timeslange bussturen frem og tilbake til Tiller hver dag. Noen stikkord rundt Mag-Zs lidenskaper er russisk og alt Russland-relatert, modelltogbaner og Thomas-toget, Liverpool FC med alle dens gleder og sorger, samt detektivhistorier med forfyllede klovdyr i hovedrollene. Mag-Z er en belest kar, og har allerede vært en tur i Bergen for å få seg en bachelor i russisk, men har nå vendt tilbake til hjembyen og går første året på Indøk. Det ryktes at denne nye retningen innen utdanning er et ledd i planen om å tilegne seg nok likvide midler til å en dag kunne bygge en hel modelltogbane i kjelleren.
Det hersker kanskje noe mer tvil om hvorvidt Mag-Z er en naturens mann. Senest i dag foreslo han å tømme en boks tunfisk ut i Trondheimsfjorden for å bremse den negative utvikling i verdenshavenes tunfiskbestander. Skulle han være så uheldig å sette sin fot i noe som minner om natur, er det mest sannsynlig en fotballbane.
Magnus har hatt en storetå inne i bloggosfæren i mange år, men aktiviteten har dalt i disse UKEtider, så bloggen hans, supermagn.us (domenenavn-win!), er dessverre bare en skygge av hva den en gang var. Nå konsentreres derimot restene av hans bloggende evner ned til det du får lese i denne spalten, så følg med videre!
An introduction for Isabell
Har du noen gang vært strandet på en fest, der du av en eller annen grunn har havnet midt i kryssilden av to heftig diskuterende festdeltagere som ikke klarer å enes om Kid A er Radioheads egentlige høydepunkt, eller om Dostojevskij var best før eller etter han ble sendt i straffarbeid i Sibir? Følelsen av å overhodet ikke ha noe å bidra med i en slik situasjon blir ikke pinlig før en av nevnte festdeltagere henvender seg til deg for å høre din mening. Hva gjør du da? Tar et tilfeldig standpunkt, og satser på at din bløff ikke blir gjennomskuet? Legger kortene på bordet og innrømmer at dette området ligger utenfor ditt interesse- og kunnskapsfelt?
Sett nå at det fantes en side på internettet, der populærukultur og upopulærkultur ble diskutert opp og i mente av to ikke lysende briljante, men over gjennomsnittet nerdete vesener, som i tillegg er usedvanlig skriveføre og med et uforholdsmessig fordelaktig utseende? Nå ja, to av tre er ikke så verst da. Hvor deilig hadde det ikke vært å besøke denne siden på jevnlig basis, og fylle hjernen med ting som er så langt fra pensum* som det kan få blitt?
Er det Dansken? Er det Fingern? Nei, det er...
Dette siste spørsmålet vil vi nå forsøke å finne ut av, i vårt nyoppstartede bloggprosjekt T-Ray versus Mag-Z, eller bare kort: Versus. Her vil bloggforfatterne Thomas og Magnus, også kjent som T-Ray og Mag-Z, jevnlig komme med både anbefalinger, interessante debatter, avstemninger og diverse småstoff fra popkulturens verden. De er begge over middels opptatte av livets store spørsmål, som “Wimp eller Spotify?”, “Snatch eller Lock, Stock?”, “hvem synger best av Brandon Flowers og Thom Yorke?” og “hvorfor måtte Norges beste indieband i 2005, The Beautiful People, begynne å spille drittmusikk bare fordi de skulle skifte navn til 120 Days?”, og deler derfor sine erfaringer, gleder og sorger, preferanser og hatobjekter med deg.
Nå som du har fått et lite innblikk i hva denne bloggspalten kommer til å inneholde, kan det være interessant å finne ut hvem denne bloggspalten inneholder. For å komme til bunns i dette overlater vi ordet til, ja, oss sjøl. Ordet er... vårt!
Men det kommer i neste innlegg.
*Med mindre du studerer bachelor i populærkultur, språk og metaforer på Dragvoll.
